| dc.description.abstract | Formålet med min masteroppgave var å se nærmere på om noen av de
forutsetninger som lå til grunn for innføring av husleie i Forsvaret er oppfylt og
om de er samsvarende med konsekvensene. Hvis det er manglende måloppnåelse,
se på hva dette skyldes og foreslå eventuelle forbedringer.
Omfanget av eiendomsreformen i forsvaresektoren er foreløpig unik i offentlig
sektor, og nøkkelen til reformen har vært innføringen av husleiemodellen.
For Forsvaret satte Stortinget konkrete mål og frister for eiendomsreduksjonen. I
tillegg ble sektoren gitt føringer ved at Forsvaret selv ikke skulle eie eiendom,
men utelukkende leie nødvendig areal av Forsvarsbygg til en kostnadsdekkende
husleie. Denne husleien er finansiert innenfor forsvarsbudsjettets totalramme. For
Forsvaret vil altså kostnadsnivået på eiendomssiden ha en direkte påvirkning på
de disponible midlene til operative formål. Slik ble den økonomiske gevinsten ved
eiendomsrasjonaliseringen tydeliggjort for Forsvaret.
Samlet sett kan det konkluderes med at innføringen av husleie i Forsvaret har
være en suksess. Oppgaven viser at husleieordningen har ført til besparelser, og at
inntektene fra avhendingen har bidratt til at eieren har fått tilbakeført store verdier.
Disse økonomiske verdiene var ikke sentral i noe av det materiale som lå til grunn
for beslutningen om å innføre husleiemodellen, og kan derfor oppfattes som å
være en ekstragevinst i tillegg til de andre positive økonomiske effektene.
Oppgaven viser også at innføring av en husleiemodell har vært et kraftig
incitament for å redusere arealmengden. Både som informasjonskilde for å vise
størrelsen på porteføljen, og for å synliggjøre de faktiske utgiftene har modellen
fungert som antatt.
Den teoretiske gjennomgangen viser at det ved innføring av en husleiemodell må
tas i betraktning at effektene vil kommer over tid. I forsvarssektoren ble det
forutsatt at effektene skulle komme samtidig som modellen ble innført. Dette har
også skjedd noe jeg mener kan tilskrives at Forsvaret i sin grunnholdning er basert
på en hierarkisk struktur og ordreaksept. Dette har nok medført at det er lettere enn ellers i offentlig sektor å presse gjennom en såpass stor reform som innføring
av husleie faktisk er.
Når det gjelder spørsmålet om det er mulig å få til gode lokale incitament for å
redusere arealbehovet er det gitt et entydig svar. Det er tydelig at det kun er
penger som virker som incitament, og da i form av pisk. Sammenhengen mindre
penger - mindre areal, oppgis å være det mest kraftfulle incitament.
Oppgaven viser også at modellen ikke er fullkommen, det er særlig på
informasjonssiden det synes å være til dels svært divergerende oppfatning av hva
de ulike aktørene kan forvente av hverandre. Rolleforståelsen er det i stor grad på
plass, mens rolleaksepten synes å være ganske lav. Tiltak rettet inn mot å øke
rolleaksepten vil nok i stor grad avhjelpe de divergenser som oppgaven påpeker. | nb_NO |
