It is sweet and fitting to die for one's​ country

Abstract

«Dulce et Decorum est» betyr at å dø for sitt land er passende, noe som var en vanlig tanke i krigføringen fra romertiden. Denne tanken ble utfordret av Wilfred Owen som i sitt dikt «Dulce et Decorum est» kalte det for den store løgnen.

Denne oppgaven undersøker minnet etter første verdenskrig i Norge. Problemstillingen spør: Hvordan har minnet av det norske sjøfolket utviklet seg etter første verdenskrig? Denne verdenskrig påvirket sjøfolket direkte og den norske fastlandsbefolkningen indirekte. Grunnet Norges avhengighet av handel, spesielt med England, døde mer enn 2 100 på den norske handelsflåten siden sjøfarten fortsatte under krigen. Nordsjøen ble fylt med miner og ubåter. Sjøfolket var under denne krigen en yrkesgruppe som ønsket økonomiske støtteordninger. Annerkjennelsen kom i form av monumenter og store taler etter krigen. For denne problemstillingen er mellomkrigstiden av spesiell interesse siden det er her minnet kommer klarest til uttrykk.

Minneteori viser hvorfor første verdenskrig ikke ble tatt opp i det kollektive minnet. Det kollektive minnet er noe som større samfunn husker etter å ha opplevd noe. Denne oppgaven forklarer hvorfor minnet etter sjøfolkets innsats under første verdenskrig har nærmest blitt visket ut etter krigen som fulgte. Teorien viser hvordan et minne går fra noe sosialt til noe fysisk, også kalt det kulturelle minnet. Undersøkelsen har også fokus på minnesmerker, hvor minebøssen i Trondheim og Minnehallen er sentrale.

Arbeidet er utført med bruk av aviser som primærkildene i mellomkrigstiden. Sekundærlitteratur har bidratt til grunnleggende kunnskaper rundt denne perioden og denne krigen. Elisabeth Solvang Koren sin bok Hedret og Glemt har vært sentral i arbeidet

“Dulce et Decorum est” refers that dying for one’s country is fitting, which was a normal thought in warare from Roman times. This idea was challenged by Wilfred Owen who in his poem “Dulce et Decorum est” called it the big lie.

This paper examines the memory after The First World War in Norway. The research question asks: How has the memory of the Norwegian seafarers developed after The First World War? This World War directly affected the seafarers and the mainland Norwegian population indirectly. Due to Norway’s dependence on trade, especially with England, more than 2 100 died on the Norwegian merchant navy since shipping continued during the war. The North Sea was filled with mines and submarines. During this war, the seafarers were a groupd wanting of financial support. The recognition came, however in the form of monuments and big speeches after the war. For this research question the interwar period is of special interest as it is here the memory is clearest expressed.

The theory of memory shows why The First World War was not taken in the collective memory. The collective memory is something that larger societies remember after experiencing something. This thesis explains why the memory of the seafarers’ efforts during the First World War has almost been erased after the war that followed. The theory shows how memory goes from something social to something physical, also called the cultural memory. The research has also a focus on memorials. Especially on an empty mine used for collecting money in Trondheim and the national memorial Minnehallen.

The research has been done through work with primary sources from the interwar period. Secondary sources have contributed to the basic knowledge around the period and the war. Elisabeth Solvang Koren’s book Hedret og Glemt has been central to this paper.