Standardisering på sykehus – en regel med mange unntak?

Abstract

Norges befolkning øker, lever lenger og flere får kroniske sykdommer. Samtidig reduseres tilgangen på arbeidskraft i helsevesenet, noe som fører til et behov for å effektivisere driften. En måte å møte de økende utfordringene på er ved å standardisere arbeidsprosesser for å sikre bedre koordinering, økt kontroll og lik praksis.

Standardisering av arbeidsprosesser på sykehus har vist seg å være krevende. Eksisterende litteratur belyser at årsaker til dette er blant annet komplekse arbeidsoppgaver og en kultur preget av faglig autonomi. Vi ønsket å undersøke hvorfor det er vanskelig å standardisere arbeidsprosesser på sykehus med en alternativ innfallsvinkel, og ved en innsikt i den formelle og utførende delen av rutiner forstå hvorfor det er krevende å drive systematisk forbedringsarbeid. Vi har studert dette gjennom et kvalitativt forskningsdesign og tilhørende casestudie i samarbeid med Oslo universitetssykehus (OUS). OUS forsøker å sikre mindre variasjon i pasientbehandlingen gjennom standardiserte veiledende behandlingsplaner. Vi har gjennomført intervjuer med 16 sykepleiere på ulike avdelinger, og dette datagrunnlaget brukes for å svare på forskningsspørsmålet, hvordan veiledende behandlingsplaner blir brukt i pasientbehandling og til forbedringsarbeid.

Vi har identifisert tre paradoksale bruksmønstre av veiledende behandlingsplaner. For det første er veiledende behandlingsplaner obligatorisk å bruke, men våre funn tyder på at det oppfattes som frivillig. For det andre er veiledende behandlingsplaner ment for å effektivisere klinisk dokumentasjon for sykepleiere, men oppfattes som tidkrevende å bruke. For det tredje er det mange meninger om veiledende behandlingsplaner, men det kommer inn få tilbakemeldinger. De paradoksale bruksmønstrene illustrerer at det er en avstand mellom den formelle beskrivelsen og den utførende delen av rutinen, slik at standarden og praksis forbedres i separate sykler som kun er svakt koblet til hverandre. Dette fører til at pasientbehandlingen fortsetter å variere og ikke systematisk forbedres. Vår oppgave beriker eksisterende litteratur ved å tilføre en todelt forståelse av rutiner til å forstå hvorfor standardisering av arbeidsprosesser i en sykehuskontekst er vanskelig. For teoretikere vil dette bidra til en dypere analyse av hvordan organisatoriske rutiner påvirker standardisering av arbeidsprosesser på sykehus og belyse viktigheten av å forstå praksis for å unngå paradoksale bruksmønstre. For praktikere er det derfor viktig å vite at selv om det er utarbeidet en standardisert beskrivelse medfører ikke dette nødvendigvis at arbeidsprosessen er standardisert, og at en dypere innsikt i eksisterende praksis vil kunne drive systematisk forbedringsarbeid på tvers av organisasjonen.

Norway's population is increasing, getting older and more people are getting chronic diseases. At the same time, the supply of labor in the healthcare system is reduced, which leads to a need to streamline operations. One way to meet the growing challenges is by standardizing work processes to ensure better coordination, increased control and equal practice.

Standardization of work processes in hospitals has proven to be demanding. Existing literature sheds light on the reasons for this, including complex work tasks and a culture characterized by professional autonomy. We wanted to investigate this with an alternative approach, and by an insight into the ostensive and performative part of routines understand why it is difficult to conduct systematic improvement work by standardizing work processes in hospitals. We have studied this through a qualitative research design and associated case study in collaboration with Oslo University Hospital (OUS). OUS tries to ensure less variation in patient treatment through standardized indicative treatment plans. We have conducted interviews with 16 nurses in different wards, and this database is used to answer the research question, how indicative treatment plans are used in patient treatment and for improvement work.

We have identified three paradoxical patterns of use of indicative treatment plans. First, indicative treatment plans are mandatory, but our findings suggest that they are perceived as voluntary. Second, indicative treatment plans are intended to streamline clinical documentation for nurses but are perceived as time-consuming to use. Thirdly, there are many opinions about indicative treatment plans, but there is little feedback. This paradoxical use illustrates that there is a distance between the formal description and the executive part of the routine, so that the standard and practice are improved in separate cycles that are only weakly connected to each other. This means that patient treatment continues to vary and not systematically improve. Our thesis enriches existing literature by adding a two-part understanding of routines to understand why standardization of processes in a hospital context is demanding. For theorists, this will contribute to a deeper analysis of how organizational routines affect the standardization of work processes in hospitals and highlight the importance of understanding practices to avoid paradoxical patterns. For practitioners, it is therefore important to know that even if a standardized description has been prepared, this does not necessarily mean that the work process is standardized, and that a deeper insight into existing practice will be able to conduct systematic improvement work across the organization.