Universell utforming og rømningssikkerhet - Organisatoriske tiltak - godt nok?

Abstract

Nytt regelverk, jf Plan og bygningsloven med Byggteknisk forskrift, og Lov om forbud mot diskriminering på grunnlag av nedsatt funksjonsevne, krever universell utforming av mange typer byggverk, noe som betyr at det skal tilrettelegges slik at bygningene blir tilgjengelige for alle, uavhengig av funksjonsnedsettelse. Dette skal bidra til å styrke likestilling og samfunnsdeltakelse for alle, og dermed hindre diskriminering. Ved å øke tilgjengeligheten til bygninger, øker man også risikoen. Eksisterende bygninger som ikke tidligere har vært tilgjengelige for alle, skal nå tilrettelegges for å kunne ”huse” mange flere. Konsekvensen er at en må tenke ”nytt,” ikke bare når det gjelder tilgjengelighet, men også når det gjelder rømning/ evakuering for personer med funksjonsnedsettelser. Regjeringen har som visjon at Norge skal være universelt utformet innen 2025. Regelverket gir ingen føringer for hva som skal til, og hva som er realistisk å oppnå for eksisterende bygninger. Myndighetene må innen kort tid komme med slike føringer for å unngå misforståelser som kan medføre at kostbare, og i verste fall dårlige løsninger blir iverksatt, og med fare for at noen kan oppfatte disse som diskriminerende. Masteroppgaven tar for seg forholdene rundt rømningsproblematikken ved brann, og om organisatoriske tiltak med assistert evakuering, som allerede er etablert i mange bygninger, kan være, evt forbedres til å bli akseptable og gode løsninger for yrkesaktive rullestolbrukere i eksisterende kontorbygninger. Samfunnsdeltakelse innebærer blant annet å være yrkesaktiv, og ha en jobb. Dette er årsaken til at valget falt på bygningstypen kontor. De bygningsmessige løsningene for å tilrettelegge for evakuering av rullestolbrukere kan bli omfattende og plasskrevende, spesielt i eksisterende bygninger. Assistert evakuering, har vært utført i alle år, men spørsmålet er om en kan fortsette med slike løsninger, nå når de skal gjelde for mange flere personer, uten at noen oppfatter dette som diskriminerende. Er det ”godt nok”, kan det bli ”godt nok” er problemstillingen som er belyst. Ved søk på litteratur og forskning på temaet evakuering av personer i rullestol, er det gjort få funn. De aller fleste bøker og rapporter som er skrevet om universell utforming, fokuserer på tilgjengeligheten til bygninger. Svært lite er funnet om hvordan evakuere bygninger i krisesituasjoner, som ved brann. Spesielt gjelder dette for rullestolbrukere. Løsninger som ”sikre rom” og evakueringsheiser er foreslått, men det er forsket lite på organisatoriske tiltak og assistert evakuering som et aktuelt alternativ for å ivareta personsikkerheten. Årsaken til dette kan være en kombinasjon av relativt nytt regelverk (ikke alle er pr dd trådt i kraft), og at det er et vanskelig tema, som berører både det å finne praktiske løsninger i eksisterende bygninger, løsninger som baserer seg på menneskelige aksjoner som organisatoriske tiltak, men også løsninger som ikke skal oppfattes som diskriminerende. Undersøkelsene i masteroppgaven, og innsamling av informasjon er gjennomført ved bruk av kvalitative metoder. Ved siden av litteraturstudier, som omfatter relevant regelverk, og eksempelstudier der noen utvalgte kontorbygg er befart, er det i hovedsak foretatt dybdeintervjuer med aktuelle aktører som yrkesaktive rullstolbrukere, brannansvarlige i kontorbygninger og brannvesen. På den måten er problemstillingen fremlagt for, og kommentert av tre aktuelle grupperinger med forskjellige ståsteder i evakueringssituasjoner. Antall intervjuobjekter, og antall bygninger som er befart, gjør det ikke mulig å generalisere med de funn som er gjort i undersøkelsene, men resultatene tyder likevel på at organisatoriske tiltak med assistert evakuering ved brann i kontorbygg er godt nok for yrkesaktive rullestolbrukere. Resultatene fra intervjuene viser at for å kunne lykkes med assistert evakuering av rullestolbrukere, er en avhengig av brukermedvirkning når rutiner og prosedyrer skal planlegges og etableres. Det er av stor betydning at rullestolbruker selv deltar i dette arbeidet, og tar medansvar for egen sikkerhet. Resultatene fra undersøkelsen viser også at tilrettelagte evakueringsøvelser, med klar og entydig informasjon, er av vesentlig betydning for å lykkes. Innføring av universell utforming og økt tilgjengelighet bidrar sånn sett til at det må settes krav til evakueringsøvelser i de aller fleste kontorbygg. Brannvesenet kan spille en viktig og mer fremtredende rolle ved evakueringsøvelser, både for å ha tilsyn med at øvelsene blir utført, men også med nyttige innspill om hvordan slike øvelser bør planlegges og utføres. For å imøtekomme brannregelverkets krav om evakueringsplaner, vil personlige evakueringsplaner (PEEP) være et godt verktøy. I tillegg til å sikre god brukermedvirkning i planlegging av rutiner og prosedyrer for assistert evakuering, er utarbeidelsen av slike planer en god måte å oppnå felles forståelse, både for hvordan rullestolbruker ønsker assistanse uten å føle seg diskriminert, og hvilke muligheter og begrensninger som faktisk finnes i kontorbygningens utforming: - Er det fysisk plass til å utvide trapperommet til venteområde for rullestolbruker, eller må andre alternativer finnes? Med denne masteroppgaven ønsker jeg å sette fokus på at rømnings- og evakueringsproblematikken må løses i forbindelse med innføring av krav om universell utforming. Jeg mener at dette er et naturlig og nødvendig ledd i kjeden av tiltak som må gjøres for å oppnå universelt utformede bygninger, og ”kjeden er ikke sterkere enn det svakeste leddet.” Det anbefales at det i videre arbeider vurderes praktiske løsninger på hvordan en kan ivareta personsikkerheten ved brann i andre typer eksisterende bygninger enn kontor. Finnes løsninger som kan gjelde for alle typer funksjonsnedsettelser, uten at noen føler løsningene som diskriminerende. I denne forbindelse er det nødvendig med kost – nytte vurderinger, og at myndighetene gir klare føringer for hva som kreves for eksisterende bygninger.