Risiko og resiliens

Abstract

Denne artikkelen undersøker hvilke mestringsressurser som kan predikere resiliens hos ungdom utsatt for vold i nære relasjoner. Kan sosiale støtte, skoletrivsel, kontakt med skolehelsetjenesten og fritidsaktiviteter bidra til større grad av resiliens hos elever på ungdomsskole som rapporterer å være utsatt for fysisk vold i nære relasjoner? Og hvilket bidrag kan disse mestringsressursene ha på resiliensdimenjonene «mening og fornøydhet med livet» og «mestringstro»? De empiriske funnene viser at skoletrivsel, grad av fysisk aktivitet, og om de er fornøyde med vennene sine bidrar til resiliens for de to resiliensdimensjonene. Støtte fra foreldre er en beskyttelsesfaktor for resiliensdimensjonen «mening og fornøydhet med livet», men ikke for «mestringstro». Analysene viser videre at verken kontakt med skolehelsetjenesten eller å være med i organisasjon har noen påvirkning på noen av resiliensdimensjonene. Diskusjonen tar utgangspunkt i resiliensteori, mikronivået i Bronfenbrenners utviklingsøkologiske modell, og forskning på resiliensfeltet. Artikkelen bygger på spørreskjemasvar fra et landsrepresentativt utvalg av norske ungdommer på ungdomsskolen i årene 2017 til 2019 N = 1244.

This article examines which coping resources that can predict resilience in adolescents exposed to child maltreatment. Can social support, school well-being, contact with the school health service and leisure activities contribute to a greater degree of resilience for students in upper secondary school, who report being exposed to child maltreatment? And what contribution can these coping resources have on the resilience dimensions “meaning and satisfaction with life” and “self-efficacy”? The empirical findings shows that school well-being, degree of physical activity, and whether they are happy with their friends contribute to resilience for the two resilience dimensions. Parental support is a protective factor for the resilience dimension “meaning and satisfaction with life”, but not for “self-efficacy”. The analysis further shows that neither contact with the school health service, nor being part of an organization, has any effect on either of the resilience dimensions. The discussion is based on resilience theory, the micro level in Bronfenbrenner´s systems theory, and research in the field of resilience. The article is based on questionnaire responses from a national representative sample of Norwegian students in upper secondary school from 2017 to 2019 N = 1244.