Et godt ettervern for enslige mindreårige flyktninger - hva kan det innebære?

Abstract

De siste årene har det vært økt oppmerksomhet i det offentlige om enslige mindreårige flyktninger og i den forbindelse også økt fokus på den norske barnevernstjenesten sin oppfølging av denne gruppen. Det har nærmest blitt en allmenn forståelse at denne gruppen er sårbare grunnet deres flyktningshistorie og dermed har et særlig har behov for oppfølging fra barnevernstjenesten over lengre tid. Hva som bør inngå i ettervernsoppfølgingen kan til dels oppfattes som uklart. Problemstillingen er dermed: «Et godt ettervern for enslige mindreårige flyktninger- hva kan det innebære?»

Ved å se på aktuell litteratur og forskning ved resiliensteori, ettervern og enslige mindreårige flyktninger viser disse fagområdene hva ungdommen kan ha behov for. Funnene viser at det er store behov på ulike plan på bakgrunn av deres ulike livserfaringer, mestringsstrategier og utfordringer Det vil derfor være viktig at ungdommene ses som enkeltindivider og at ettervernet er bestående av faktorer som fremmer utvikling hos den bestemte ungdommen. Funnene i litteraturen viser også til en rekke felles behov for gruppen. Etablering og styrking av det sosiale nettverket, med særlig fokus på emosjonell-, navigerende- og instrumentellstøtten er gjennomgående i litteraturen. Vennerelasjoner og familierelasjonene i det sosiale nettverket er også essensielt. Ungdommen vil trenge tilhørighet til både minoritetsbefolkningen og majoritetsbefolkningen for å danne en grobunn her i Norge. Ettervernet har som mål å forberede ungdommene på voksenlivet. Ettervernet må derfor ses som en prosess og navigering mot selvstendighet og ungdommenes neste fase i livet, voksenlivet

During recent years, there has been increased public awareness regarding unaccompanied minor refugees and in this connection also increased focus on the Norwegian child welfare services follow-up of this group. It has almost become a general understanding that this group is vulnerable due to their refugee history and thus has a special need for follow-up from the child welfare service over a longer period of time. Factors should be included in the aftercare follow-up can be perceived as unclear. The issue at hand is: "A good aftercare for unaccompanied minor refugees - what can it include?"

By looking at current literature and research on resilience theory, aftercare, and unaccompanied minor refugees, these disciplines show what the group may need. The findings show that there is a great need at different levels based on their different life experiences, coping strategies, and challenges. It will therefore be important that unaccompanied minor refugees are seen as individuals and that aftercare consists of factors that promote development in the specific individual. The findings in the literature also refer to several common needs for the group. The establishment and strengthening of the social network, with a special focus on emotional, navigational, and instrumental support, is pervasive in the literature. Friendships and family relationships in the social network are also essential. The youth will need to belong to both the minority population and the majority population to form a breeding ground here in Norway. Aftercare aims to prepare young people for adulthood. Aftercare must therefore be seen as a process and navigation towards independence and the young people's next phase in life, adult life.