I skyggen av informasjonssamfunnet? - Døves informasjonstilgang under koronapandemien.

Abstract

Koronapandemien satt i gang flere ulike prosesser som ikke var planlagte på forhånd. Et av de viktigste tiltakene med tanke på helse og samfunnssikkerhet har vært kommunikasjon og råd fra det offentlige ut til borgerne. Likevel kan noen grupper ha opplevd begrenset tilgang på informasjon, som for eksempel tegnspråklige døve. Det har ikke vært mulig å oppdrive forskning fra Norden om døve i krisesituasjoner og deres informasjonstilgang, og det har ellers vært svært begrenset internasjonal forskning om temaet. Fenomenet er derfor ikke beskrevet i norsk kontekst tidligere.

Studien har hatt til hensikt å beskrive tegnspråklige døves tilgang til informasjon om covid-19 og smittevern, hvilke strategier døve bruker for informasjonsinnhenting, og hva som kan gjøres for å bedre deres tilgang på viktig informasjon.

For å skaffe oversikt og innsikt om døve personers situasjon under koronapandemien har studien innhentet ulike kvalitative data gjennom dybdeintervjuer, e-postkorrespondanser og observasjoner. Utvalget består av tre døve personer som lot seg intervjue to ganger med sju og åtte måneders mellomrom. I tillegg ble det gjennomført dybdeintervjuer med en representant fra Norges Døveforbund og Rådgivningskontoret for syn og hørsel. Intervjuene som ble gjennomført på norsk tegnspråk ble oversatt og transkribert på norsk. Videre har aktører som Signo, Døves Media, Supervisuell, NRK, Helse- og omsorgsdepartementet og Nasjonalbehandlingstjeneste for hørsel og psykisk helse bidratt med supplerende informasjon via e-postkorrespondanser. Observasjonene baserer seg hovedsakelig på hvilken informasjon som har vært tilgjengelig på norsk tegnspråk og via tegnspråktolking på TV og internett fra mars 2020 til januar 2021. Funnene viser at det var lite tegnspråklig informasjon fra det offentlige om covid-19, spesielt i begynnelsen av pandemien da det heller ikke var tegnspråktolker på de nasjonale pressekonferansene. Etter initiativ fra ulike aktører i døvemiljøet ble det etter hvert rettet mer oppmerksomhet mot inkludering av døve og hørselshemmede i informasjonsformidlingen, som resulterte i noen få tegnspråklige videoer, så vel som utstrakt bruk av tegnspråktolker på pressekonferansene. Også enkelte kommuner begynte å ta i bruk tegnspråktolker på sine lokale pressekonferanser. Det ser dog ut til at døvemiljøet har tatt mye ansvar i å hjelpe hverandre, blant annet ved å lage egne informasjonsvideoer på tegnspråk og ved å spre disse og andre ressurser via sosiale medier.

Basert på studiens funn foreslås det at videre forskning bør undersøke informasjonstilgangen i krisesituasjoner for sårbare grupper blant døve personer, for eksempel døve og hørselshemmede som ikke benytter seg av internett, personer med kombinert syns- og hørselstap, barn og unge og døve innvandrere. Nå som språkloven er vedtatt og norsk tegnspråk er anerkjent som et av Norges språk, reiser det et spørsmål om hvordan dette vil endre statusen for norsk tegnspråk og inkluderingen av døve og hørselshemmede framover. Spesielt med tanke på tilgang til viktig informasjon fra det offentlige.

The COVID-19 pandemic initiated multiple processes that were not planned. One of the most important measures to secure the population’s health and safety is communication and advice given from the state organs to the people. However, some groups of people might have experienced limited access to information, for example Deaf people who mainly communicate in sign language. It has not been possible to obtain Nordic research about Deaf people’s access to information during crises, and internationally the research on this topic has been quite restricted. This phenomenon has therefore never been described in a Norwegian context. The purpose of this study has been to describe Deaf people’s access to information related to COVID-19 and infection control, what strategies Deaf people use to acquire information, and what can be done to improve their access to important public information.

Qualitative data has been collected through in-depth interviews, e-mail correspondences and observations to gain insights about Deaf people’s situation during the pandemic. The research sample consists of three Deaf persons who were interviewed twice, first in the beginning of the pandemic and then again seven to eight months later. Two additional interviews were completed with a representative from the Norwegian Association of the Deaf and the Advisor Office for Vision and Hearing. The interviews that were completed in Norwegian sign language were translated and transcribed in Norwegian. Supplementary insights were gathered through e-mail correspondences from Signo, Døves Media, Supervisuell, NRK, Ministry of Health and Care service and Nasjonal behandlingstjeneste for hørsel og psykisk helse. The observations are mainly based on information that has been accessible on TV and internet from March 2020 to January 2021 in Norwegian sign language and through sign language interpreting.

The results concludes that limited public information was given from state organs in sign language about COVID-19 in the beginning of the pandemic, and at the same time they did not engage sign language interpreters at their national press conferences. Various actors in the Deaf community acted which made state organs more aware to the inclusion of deaf and hard-of-hearing people when giving information. This resulted in a few informational videos in Norwegian sign language as well as sign language interpreters working at the national press conferences. Some municipalities also engaged interpreters for their local press conferences. However, the Deaf community has taken a great deal of responsibility in helping each other, for instance by making their own informational videos in sign language and spreading them along with other resources through social media.

Based on the findings of this study further research should be done related to the access to information for vulnerable groups within the Deaf community, e.g. deaf and heard-of-hearing who are not online, persons with combined visual and hearing impairments, deaf children and youth, and deaf immigrants. Now as a new law is passed (språkloven), Norwegian sign language is recognized as one of Norway’s languages. This raises the question of how this will impact the status of Norwegian sign language and the inclusion of Deaf and hard-of-hearing people moving forward. Especially related to the access of important public information.