| dc.description.abstract | Denne oppgaven sentrer seg rundt tema seksuelle overgrep i minoritetsfamilier. Oppgaven baserer seg på litteratur fra fagbøker, troverdige nettsider og vitenskapelige artikler. Seksuelle overgrep har lenge vært et tabubelagt tema, heldigvis ser det ut som at det sakte, men sikkert endrer seg. Om vi som fremtidige sosionomer ikke gjør oss mer kjent med tematikken, vil vår usikkerhet i møte med barn som et utsatt for seksuelle overgrep gjøre det vanskelig for barnet å fortelle om den vonde hemmeligheten.
Minoritetsbarn og minoritetsfamilier har i lengre tid ikke hatt mistillit til barnevernet av forskjellige grunner. Det kan være alt fra å føle seg misforstått, reel frykt for fratagelse av dere barn, manglede kultursensitive tjenester med mer. Det har resultert i at en del familier ikke velger å ta kontakt med hjelpeapparatet. Dette gjør det ekstra sårbart for barn med minoritetsbakgrunn. Det er ingenting som tilsier at barn med minoritetsbakgrunn er mindre utsatt for seksuelle overgrep enn majoriteten. Allikevel ser man at det er betydelig mindre andel med minoritetsbarn som er i kontakt med barnevernet, som får hjelp fra barnevernet grunnet overgrep. Hva kommer dette av? Konsekvensene av overgrep i barndommen er store, og de lave tallene som er registrert på barn i minoritetsfamilier som opplever seksuelle overgrep, vekker bekymring. Silje Berggrav er en av få i Norge som har tatt for seg problematikken i sin rapport Hvis du ikke sprø, klarer jeg ikke å fortelle. Rapporten setter søkelys på noen av årsakene til underrapporteringer av overgrep mot barn i minoritetsfamilier. Jeg har tro på at kunnskap er makt. Vi som sosionomer sitter med mer makt en brukerne, og det blir derfor ekstra viktig å bruke makten vi besitter for å jobbe imot forhold som bidrar til ekskludering og marginaliser. For å få til likeverdig tjenester kreves det en balanse mellom å gi lik behandling, samtidig som at brukeren i sin helhet og deres unike livshistorier blir tatt vare på. | |
| dc.description.abstract | This dissertation is centered around a rather arduous topic, sexual abuse in minority families. The information gathered is based on literature from professional books, credible websites, and scientific articles. Sexual abuse has long been a “taboo” topic, not only in various culture, but on the whole. Nevertheless, there is always hope in the evolution of mankind and fortunately the “taboo” topic is slowly but surely becoming a part of that change, as in recent years it has been a headline topic in mainstream media. Furthermore, if we as future social workers do not familiarize ourselves with this painful, tough, and rather challenging topic then our insecurities in dealing with sexual abuse victims will make it difficult for children to confide in us and thus feel safe in reveling those agonizing and painful secrets.
Minority children and families have for a long time, and for various reasons, not been able to trust in child protective services. This mistrust could originate form a place of feeling misunderstood, fear of losing one’s children, lacking cultural sensitivity services etc. Consequently, some families choose not to contact any services for help. This in turn makes it even extra vulnerable for children with minority backgrounds. Nothing indicates that children with minority background are less likely to be sexually abused than the majority. Nonetheless, when it comes to sexual abuse, it seems that only a significantly smaller proportion of minority children who are in contact with child welfare services actually receive aid from child welfare services. What can be the reason for this?
The consequences of childhood abuse are great, and the low numbers of children in minority families experiencing sexual abuse are of great concern.
Silje Berggrav is one of the few in Norway who has addressed the problem in her report “hvis du ikke sprø, klarer jeg ikke å fortelle” The report highlights some of the causes of underreporting of child abuse in minority families. I have faith that knowledge is power. As social workers, we have more power than those we help. So, it becomes extra important to use the power we possess to work against conditions that contribute to inclusion and marginalization. In order to achieve equal services, a balance between providing equal treatment is required while at the same time understanding the individual person not just as part of a group but as he or she is, a person with an unique life stories. | |
