| dc.description.abstract | Flere studier viser at alt for mange barn og unge lever med vold og overgrep i nære relasjoner, og enda finnes det nok store mørketall (Bufdir, 2018). Fagpersoner som jobber i barnehage, skole og fritidsklubb er alle i en unik posisjon når det gjelder å skape gode relasjoner med, og tillit hos barn og unge da dette er arenaer hvor barn og unge potensielt har sin eneste mulighet til voksenkontakt utenfor hjemmet. I Øverlien & Sogn (2007, s.5) fremkommer det at yrkesgrupper som lærere, førskolelærere og barnevernspedagoger ikke har tilstrekkelig kunnskap om barns rettigheter, vold og seksuelle overgrep, samt samtalemetodikk. Samtidig viser tidligere forskning nødvendigheten av at fagpersoner må tilrettelegge for at barn og unge skal ha mot nok til å fortelle om vold og overgrep (Jensen, Gulbrandsen, Mossige, Reichelt, & Tjersland, 2005, s. 1395). Dette prosjektet fokuserer på fagpersoners kunnskap og kompetanse om vold, overgrep og samtaler med barn om disse temaene, og hvordan dette kan påvirkes av RVTS sitt verktøy «Snakke». «Snakke» er en opplæringsplattform som tar sikte på å øke fagpersoners kunnskap, men primært gi handlingskompetanse (RVTS, 2018). Denne oppgaven tar utgangspunkt i seks fagpersoners opplevelser og erfaringer med hvordan «Snakke» har påvirket dem i samtaler med barn og unge om vold og overgrep. Formålet med prosjektet er å få innblikk i hvordan «Snakke» har påvirket dem, og om verktøyet kan bidra til tryggere fagpersoner i samtaler med barn og unge. Informantenes refleksjoner omkring hvilke muligheter og utfordringer som ligger i verktøyet, samt deres opplevelse av erfaringer før og etter opplæring i «Snakke» har hatt fokus.
Med bakgrunn i studiens formål ble følgende problemstilling formulert: Hvilken påvirkning kan verktøyet «Snakke» ha på fagpersoner i samtaler med barn og unge om vold og overgrep? Følgende forskningsspørsmål lå til grunn for å forsøke å besvare problemstillingen: 1) Hvilke muligheter og utfordringer kan ligge i verktøyet? 2) Hvordan kan «Snakke» påvirke handlingskompetansen til fagpersoner? og 3) Hvordan kan «Snakke» påvirke tryggheten til fagpersoner i samtaler med barn og unge som er utsatt for vold og overgrep?
I studien er det brukt en kvalitativ tilnærming, og det fenomenologiske og det hermeneutiske vitenskapssynet ble lagt til grunn for innsamling av data og analyse. Metoden brukt i studien er dybdeintervju, og for analysen ble Tjoras (2010) stegvis deduktiv-induktiv metode brukt. Utvalget består av seks fagpersoner rundt om i Norge, som er ansatt i barnehage, skole eller fritidsklubb.
Funnene i oppgaven bekrefter det tidligere studier har konkludert med: fagpersonene opplever at de i utgangspunktet har for lite kunnskap om vold og overgrep, og hvordan de skal snakke med barn og unge om det. Det er indikasjoner på at «Snakke» kan være en bidragsyter inn i den trengte kunnskaps- og kompetansehevingen. Informantene opplever en større trygghet i samtaler med barn og unge om vold og overgrep etter opplæring i «Snakke». Informantene vektlegger tillit, relasjon, kunnskap, kompetanse og trygghet som viktige faktorer i avdekking av vold og overgrep. Det er enighet om at det ikke skal være mulig for en voksen som jobber med barn og unge å unnvike en vanskelig samtale. Informantene opplever at det er både muligheter og utfordringer med verktøyet, og vektlegger særlig muligheten til tidlig intervensjon og tidlig innsats, og at flere saker avdekkes. Samtidig opplever informantene det vanskelig å finne en balansegang mellom tidlig intervensjon, ingen intervensjon og for tidlig intervensjon, da de to sistnevnte kan få uheldige utfall for alle parter.
Når man jobber med barn og unge forpliktes man til å være oppmerksom, og gripe inn dersom man fatter mistanke om vold og overgrep i hjemmet, og en sentral del av denne oppmerksomheten og inngripen er å tørre å stille direkte og vanskelige spørsmål. Funnene i oppgaven indikerer at «Snakke «kan bidra med kunnskaps- og kompetanseheving samt gi den tryggheten som trengs for å stille vanskelige spørsmål.
Med utgangspunkt i funnene gjort i oppgaven, kan det konkluderes med at «Snakke» er et pedagogisk verktøy som kan bidra til å øke fagpersoners kunnskap og kompetanse om vold, overgrep og barnesamtaler. Det er et nyttig verktøy, men det finnes samtidig begrensninger med det – og det må presiseres at «Snakke» ikke er en fasit, men et hjelpeverktøy. | |
| dc.description.abstract | Several studies show that way too many children and adolescents are living with domestic abuse and violence, and there are still plenty of under-reported crimes and there is probably a high percentage of dark numbers (Bufdir, 2018). Professionals who work in kindergartens, schools and youth clubs are in a unique position when it comes to creating healthy, trustworthy and good relationships with children and adolescents, as these are arenas where the children and adolescents potentially has their only opportunity for adult contact outside home. Øverlien & Sogn (2007, p.5) shows that professional groups such as teachers, preschool teachers and child welfare workers do not have sufficient knowledge about children’s rights, violence and sexual abuse and conversation methodology. At the same time previous research shows the importance and need for professionals to arrange for children and young people to tell about violence and abuse (Jensen et al, p.1395). This project has its focus on professionals’ knowledge and skills about violence, abuse, and conversations with children about these topics, and how professionals can be influenced by the tool “Snakke” developed by RVTS. “Snakke” is a training platform that aims to increase the knowledge professionals, but primarily to provide action skills (RVTS, 2018). The thesis is based on six professionals’ experiences of how “Snakke” has affected them in conversations with children and adolescents about violence and abuse, and the purpose of this project is to gain insight into how, and whether “Snakke” can contribute to professionals who feel confident in these conversations. The informants’ reflection on which opportunities and challenges that exist in “Snakke”, as well as the knowledge of experiences before and after introduction of the tool has been central.
Based on the purpose of the study, the following approach to the problem was formulated: How can “Snakke” impact the way professionals communicate with children and adolescents about domestic abuse and violence. The following questions of research were used to try to answer the approach to the problem: 1) Which possibilities and challenges are experienced with the tool? 2) How can “Snakke” affect the knowledge and competence of professionals? And 3) How can “Snakke” affect the confidence of professionals in conversations with children and adolescents about domestic abuse and violence?
The findings of this thesis confirm what previous studies have concluded with; professionals feel that they do not have enough knowledge about domestic abuse and violence, and how to talk to children and young people about it. There are indications that “Snakke” may contribute to the knowledge and skills that are needed, and the informants experience greater confidence in conversations with children after they were trained in “Snakke”. The informants also emphasize trust and relation as important factors in the uncovering of domestic violence, and it is agreed that adults should not have the possibility to avoid difficult conversations. They find that there are both opportunities and challenges that comes with the tool, and several informants mention the possibility of early intervention and several uncovered cases. At the same time, the informants find it difficult to find a balance between early intervention, no intervention and too early intervention, as the last two may have unfortunate outcomes for all parties. When working with children and adolescents, you are obligated to pay attention and intervene if you suspect domestic abuse and violence, and a key part of this attention and intervention is to dare to ask direct and difficult questions. The findings in the thesis indicate that “Snakke” can contribute to increase the knowledge and competence, as well as provide the confidence needed to ask difficult questions.
Based on the findings made in this thesis, the conclusion is that “Snakke” is an educational tool that can help to increase the knowledge and competence of professionals, when it comes to domestic abuse and violence, and conversations with children. The tool is useful, but there are also limitations – and it must be pointed out that “Snakke” is not a facet, but a utility. | |