Hvordan løse samfunnsutfordringer?

Abstract

Formålet med denne komparative casestudien er å tilføre mer forskning og bidra til dypere forståelse for ledelse av sosioteknisk omstilling. Systeminnovasjon er et holistisk konsept som innebærer omstrukturering av institusjonelle og politiske rammeverk. Politiske rammeverk oppstår som en konsekvens av opplevde svakheter, hvor offentlig sektor er posisjonert til å kunne bistå. De strukturelle rammebetingelsene i tradisjonell og dominerende innovasjonspolitikk oppleves ikke å i tilstrekkelig grad håndtere kompleksiteten ved bærekraftsutfordringene i tilstrekkelig grad, og evner dermed ikke få nok kraft i omstillingen. De siste tiårene har de dermed oppstått en tredje generasjons innovasjonspolitikk som tar høyde for en utvidet rasjonalitet for offentlig involvering. Til tross for politisk velvilje for en bærekraftig omstilling, anses imidlertid premissene for den nye innovasjonspolitikken, ikke å være implementert i den norske politikken.

Transformativ innovasjonspolitikk bygger på systemtransformative teorier som konseptualiserer transformasjon av hele samfunnsfunksjoner som helsesystemet, transportsystemet eller matsystemet. Dette studiet sammenligner dermed ulike ordninger med mål om å løse komplekse samfunnsutfordringer, med den hensikt å se hvordan strukturelle rammeverk påvirker deres omstillingsevne. Ved å benytte rammeverket i transformativ innovasjonspolitikk som analyseverktøy, undersøker studiet hvordan offentlig-private samarbeid bør struktureres for å akselerere sosioteknisk omstilling, og videre hvordan offentlig institusjoner, reguleringer, tiltak og insentiver er med å legitimere nye akseptable utviklingsveier eller opprettholde stiavhengighet i eksisterende sosiotekniske regimer.

Avgjørende for sosioteknisk omstilling er å skape strukturer som evner å inkludere heterogene aktører og som anerkjenner deres perspektiver, for å utfordre sosioteknisk lock-in ved behovsartikulasjon. Dette krever en felles retning og politisk koordinering som evner å bryte silostrukturer og utvide beslutningsgrunnlaget i innovasjonsarbeid og politiske prosesser. Avslutningsvis er man avhengige av at dette er en iterativ prosess, med testing av ulike utviklingsveier, slik at man kan generere en konkurransekraftig utvikling via bærekraftig innovasjon.

The purpose of this comparative case study is to add more research and to contribute to a deeper understanding of the management of socio-technical transformation. System innovation is a holistic concept that involves restructuring institutional and political frameworks. Political frameworks arise as a consequence of perceived failures, whereas the public sector is positioned to be able to assist. The traditional and dominant innovation policy does not address the challenges within the socio-technical paradigms, that are associated with the social and environmental challenges to a sufficient degree. Thus is unable to gain sufficient power in the needed transition. In recent decades, a third-generation innovation policy has emerged that takes into account an expanded rationality for public involvement. Despite political goodwill for a sustainable change, the premises for the new innovation policy are not considered to be implemented in Norwegian policy.

Transformative innovation policy is based on system-transformative theories that conceptualize the transformation of entire societal functions such as the health system, the transport system or the food system. This study compares different schemes with the goal of solving complex societal challenges, with the aim of seeing how structural frameworks affect their transformative capability. Using the framework in transformative innovation policy as an analysis tool, the study examines how public-private partnerships should be structured to accelerate socio-technical change, and further how public institutions, regulations, measures and incentives help to legitimize new acceptable pathways or maintain path dependency in existing socio-technical regimes.

Crucial to socio-technical transformation is to create structures that are able to include heterogeneous actors and that recognize their perspectives, in order to challenge socio-technical lock-in when articulating needs. This requires a mutual direction and political coordination that is capable of breaking silo structures and expand the decision-making basis in innovation work and political processes. In conclusion, one is dependent on this being an iterative process, with testing of different development paths, so that one can generate a competitive development via sustainable innovation.