Bonden som landskapsforvalter i et praksisfellesskap - Jordbruk, flystøy og moralske landskap

Abstract

Denne oppgaven omhandler Ørlandsjordbruket og hvordan en gruppe støyberørte bønder tilpasser seg utbyggingen av ny kampflybase i nærmiljøet. Kampflybaseutbyggingen medfører at videre bosetting i nærområdet er uønsket, og samtlige beboere i det som blir definert som rød støysone blir derfor tilbudt innløsning av bolighus. Samtidig blir det forventet at landbruksvirksomheten i området videreføres. For 33 gårdsbruk innebærer dette at bøndene må ta stilling til hvorvidt de vil flytte fra gården eller ikke, samt hvordan de eventuelt kan tilpasse gårdsdrifta til nye forutsetninger for å drive gård. Gjennom kvalitative intervju med et utvalg av bøndene i rød støysone, og en landskapsteoretisk tilnærming til moralske landskap, søker oppgaven å få innsikt i hvilke vurderinger som kommer til utrykk i bøndene i rød støysone sine fortellinger om ny kampflybase på Ørland. Dette blir muliggjort ved å benytte et perspektiv på bonden som landskapsforvalter og del av et praksisfellesskap. Gjennom dette perspektivet vektlegges en forståelse av bonden som innehaver av en helhetlig, kroppsliggjort og praksisbasert landskapsforståelse. Et sentralt argument gjennom oppgaven er at de endrede forutsetningene for å drive gård i rød støysone fører til en geografisk deling av bofunksjon og næringsfunksjon på gårdsbrukene. Denne delingen av gårdens funksjoner tydeliggjør de moralske forpliktelsene bøndene har til gården, yrket og landskapet. Koblingen mellom landskap og praksisfellesskap tydeliggjør videre at det å forvalte landskapet i rød støysone er en praksis som avhenger av et praksisfellesskap av bønder, også fordi landskapet slik det fremstår for bøndene er et uttrykk for nettopp dette fellesskapet. Oppgaven finner at et flertall av bøndene i rød støysone velger å flytte fra gården, at de planlegger for avvikling av særlig husdyrdrifta, og at omlegging til korndrift blir ansett som en fornuftig tilpasningsstrategi. En rådende holdning blant bøndene er dermed at landbruket og landskapet rundt kampflybasen over tid vil bli preget av ensidig kornproduksjon, og at husdyrdrifta, med enkelte unntak, vil opphøre. Dette utfordrer bøndenes vurderinger av hva som er ‘god’ forvaltning av både gård og landskap, og av hva som er det ‘riktige’ landskapet på Ørlandet.

This thesis examines a farming region in Ørland and explores how a group of farmers adjust their farming practices due to the development of the Ørland Main Air Base. Further settlement in the nearby area is to be avoided, and all residents are therefore offered compensation of their residential housing. It is however expected that the land will still be cultivated. 33 local farmers must therefore decide whether to move away from their family farm or not, as well as finding alternative strategies for managing their farms. By use of qualitative interviews with a selection of farmers and a landscape theoretical approach to moral landscapes, the thesis explores the farmer’s considerations as expressed through their stories about the Ørland Main Air Base development. This is explored through a perspective on the farmer as a landscape manager in a community of practice. Through this perspective, emphasis is put on an understanding of the farmer as a landscape manager driven by a holistic, embodied and practice-based approach to the landscape. The thesis argues that the new premises for farming in the area leads to a geographical separation of the farm as a home and as a workplace. This separation further demonstrates the moral obligations the farmers have in relation to their farm, their way of living and the landscape. The link between the theoretical approach to moral landscapes and a community of practice further highlights that managing the landscape is a practice dependent on a community of farmers, partly because the landscape is an expression of this community of practice. The thesis finds that most of the farmers choses to move away from their farm, and that the livestock farming in the area will be replaced with grain production. The prevailing attitude among the local farmers therefore seems to be that the landscape will be characterized by monocultural grain production. The local livestock farming, with a few exceptions, will cease to exist. This development challenges the farmer’s perceptions of ‘good farming practice’ as well as what the ‘right’ landscape in Ørland ought to be.