Vis enkel innførsel

dc.contributor.advisorAasdahl, Lene
dc.contributor.advisorFimland, Marius Steiro
dc.contributor.authorEvensen, Sarah Nilsen
dc.date.accessioned2021-09-25T16:27:14Z
dc.date.available2021-09-25T16:27:14Z
dc.date.issued2020
dc.identifierno.ntnu:inspera:56454695:34915743
dc.identifier.urihttps://hdl.handle.net/11250/2783072
dc.description.abstractBakgrunn: Med et globalt fedme- og overvekts problem, har behandlingsetterspørselen for å redusere fedme- og overvekts relaterte risikoer som diabetes type 2 og hypertensjon, økt. Rehabilitering på institusjon har blitt en globalt anerkjent metode for behandling av fedme- og overvekts pasienter. Etterspørselen er allikevel stor etter en behandlingsmetode som sikrer økt fysisk aktivitetsnivå og dermed reduserer fedme- og overvekts relaterte risikoer. I denne studien undersøkte vi om bruk av bærbar teknologi med feedback påvirket fedme-og overvekt pasienters aktivitetsnivå mer enn uten feedback, i en hjemme periode under en rehabiliteringsprosess. Metode: I denne randomiserte kontrollerte studien, ble 37 samtykkende voksne med fedme eller overvekt (Gjennomsnitt alder 51 år, 78% kvinner, gjennomsnitt BMI 39) randomisert i to grupper, en intervensjonsgruppe (N=18) og en kontrollgruppe (N=19). Intervensjonsgruppen fikk feedback på det fysiske aktivitetsnivå fra en aktivitetsmåler. Kontrollgruppen fikk ikke feedback til tross for at dem brukte samme aktivitetsmåler. Deltakerne fikk beskjed om å følge rehabiliterings opplegget på institusjonsukene og benytte seg av selvovervåking i ukene hjemme. Målet med studien var å se på forskjellen i total PAI (Personlig Aktivitets Intelligens, mål på aktivitetsnivå) mellom gruppene i to hjemmeuker. Grunnet stort frafall grunnet lite bruk av aktivitetsmåler, var det totalt 26 deltakere som hadde noe eller all aktivitetsdata. Resultat: Det var ingen forskjell i total PAI mellom gruppene i noen av hjemmeukene (gjennomsnitt forskjell første hjemmeuke 1.7, 95% CI: -50.3 to 53.7, p = 0.95, gjennomsnitt forskjell andre hjemmeuke -35.3, 95% CI: -86.6 to 16.9, p = 0.17). Likt hovedmålet med studien, var det heller ingen forskjell mellom gruppene på de sekundære målene. Det var ingen forskjell i endring mellom gruppene på vekt (gjennomsnitt forskjell i endring 1.3, 95% CI: -0.8 to 3.3, p = 0.21), BMI (gjennomsnitt forskjell i endring 0.4, 95% CI: -0.3 to 1.1, p = 0.23) og VO2max (gjennomsnitt forskjell i endring 0.1, 95% CI: -4.2 to 4.7, p = 0.96). Konklusjon: Det var ingen forskjell i aktivitetsnivå i de to hjemmeukene mellom intervensjonsgruppen som fikk feedback og kontrollgruppen som ikke fikk feedback. Grunnet manglende data og lite total gjennomføring fra deltakerne, stiller denne studien spørsmålstegn ved om den teknologiske løsningen var passende.
dc.description.abstractBackground: With a global obesity-and overweight challenge, treatments targeted to reduce obese-and overweight related risk, such as diabetes type 2 and hypertension, are in high demand. Institutional rehabilitation has become a globally approved treatment for obese and overweight individuals. However, new additional approaches to successfully increase obese and overweight’s physical activity and therefore reduce obesity related risks have been requested. In this study we investigated if feedback from a wearable activity tracker would influence obese and overweight individual’s physical activity levels more than without feedback, while at home during a rehabilitation process. Method: In this randomized controlled trial, 37 consenting adults with obesity or overweight (Mean age 51 years, 78% women, mean BMI 39) were randomized into two groups, an intervention group (N=18) and a control group (N=19). The intervention group received feedback on their physical activity levels while wearing an activity tracker, while the control group did not receive any feedback while wearing the same activity tracker. The participants were instructed to follow the scheduled rehabilitation program while at the institution and self-monitor while at home. The primary outcome was between group difference in total PAI (Personal Activity Intelligence, measurement on physical activity levels) in two home weeks. Due to fall outs related to use of activity trackers, only 26 participants had some or all activity data to be included in the analysis. Results: There was no difference in total PAI between groups in either of the two home weeks (mean difference first home week 1.7, 95% CI: -50.3 to 53.7, p = 0.95, mean difference second home week -35.3, 95% CI: -86.6 to 16.9, p = 0.17). Likewise, the change in secondary outcomes did not differ between groups. There was no difference in change between groups in weight (mean difference in change 1.3, 95% CI: -0.8 to 3.3, p = 0.21), BMI (mean difference in change 0.4, 95% CI: -0.3 to 1.1, p = 0.23) and VO2max (mean difference in change 0.1, 95% CI: -4.2 to 4.7, p = 0.96). Conclusion: There were no difference in physical activity levels in the two home weeks between the intervention group receiving feedback and the control group not receiving feedback. With challenges related to inconsistencies in data and few participants completing wear time, this study questions if the technological solution was suitable.
dc.language
dc.publisherNTNU
dc.titleEffect of wearable activity trackers on physical activity levels in obese- and overweight individuals during a rehabilitation process
dc.typeMaster thesis


Tilhørende fil(er)

Thumbnail
Thumbnail

Denne innførselen finnes i følgende samling(er)

Vis enkel innførsel