| dc.description.abstract | Abstrakt
Bakgrunn/hensikt: I 2020 var det registrert 38051 sykehjemsbeboere i Norge. Mange overganger hvor de kan oppleve sosiale tap og sviktende helse har sykehjemsbeboere større risiko for å utvikle eksistensiell ensomhet. Forhold på sykehjem kan også være risikofaktorer for ensomhet. Sykepleiere og øvrig helsepersonell på sykehjem skal ivareta beboerens autonomi, og gi en helhetlig omsorg. Hensikten med oppgaven er å utforske hvordan sykepleiere kan lindre eksistensiell ensomhet og bidra til at sykehjemsbeboere oppnår en bedre livskvalitet.
Metode: Dette er en litteraturstudie. Jeg foretok systematiske søk i Svemed +, PsychINFO, Cinahl og Medline. For så å analyserte forskningsartiklene etter Evans analysemetode for å komme frem til en konklusjon (Evans, 2002).
Resultat: Studiene viste at det er forskjell på hvordan sykehjemsbeboere håndterer ensomhet. Noen har en lettere ensomhetsbyrde og kan finne strategier for å lindre ensomheten selv. Flere lider av mer alvorlig ensomhet. Å avgjøre om det er eksistensiell ensomhet, sosial ensomhet eller emosjonell ensomhet kan være utfordrende. Sykepleiere kan føle at de har for lite kompetanse på åndelige og eksistensielle problemer. Mange oppgaver kan gjøre at sykepleiere må nedprioritere slik problematikk. Sykehjemsbeboere beskriver forskjellige aspekter av person- og individtilpasset sykepleie som tiltak som kan lindre deres ensomhet.
Konklusjon: Uavhengig av om man kan kategorisere hvilken type alvorlig ensomhet beboere lider av, bør det settes inn tiltak fordi alvorlig ensomhet trekker ned livskvaliteten til sykehjemsbeboere betraktelig.
Person- og individtilpasset sykepleie er et tiltak som kan lindre eksistensiell ensomhet.
Sykepleierutdanning bør inneholde mer pensum om eksistensielle problemer. Det bør ikke nedbemannes i helsesektoren sånn at det ikke fins tid og rom til å bygge relasjoner med sykehjemsbeboere for sykepleiere. | |