Demenssykdom: fra ektefelle til omsorgsgiver

Abstract

Bakgrunn og hensikt: Om lag 101 000 mennesker har en demenssykdom i Norge, og antallet vil trolig dobles innen 2040. Med flertallet boende i eget hjem, og økt press på helse- og omsorgstjenesten, blir familieomsorgen både omfattende og avgjørende. Omsorgsrollen kan oppfattes givende og meningsfull, likeledes kan den gi bekymring, sorg og redusert livskvalitet. Pårørendes generelle motstandsressurser vil være en viktig forutsetning for hvordan livssituasjonen håndteres. Hensikten med denne litteraturstudien blir derfor å belyse hvordan sykepleiere kan anvende kunnskap om den salutogene teorien, for en helsefremmende tilnærming i møte med pårørende til en dementrammet ektefelle i hjemmet.

Metode: En litteraturstudie som belyser sju utvalgte forskningsartikler. Det er brukt én oversiktsartikkel, mens resterende seks er kvalitative studier.

Resultat: Ressursene for å håndtere krevende situasjoner presenteres i tre forhold: (1) individets resiliens, (2) helsefremmende relasjoner og (3) møtet mellom formell og uformell omsorg. Resiliens, mestring og motstandsressurser er begreper nært knyttet til hverandre, og presenterer individets egenskap og forutsetning for å håndtere belastninger. Pårørendes psykologiske styrke er en livslang prosess, og vil påvirkes av tilgjengelige motstandsressurser. Generelle motstandsressurser kan derfor ha en innvirkning på ektefellens opplevelse av omsorgsrollen.

Konklusjon: Pårørende vil fremheve egne og omverdenens ressurser for å oppnå mestring. Individets egenskap til å ta i bruk tilgjengelige motstandsressurser, kan styrke motstandskraften og være helsefremmende når omsorgsbelastningene blir betydelig over tid. Videre vil trygge og stabile motstandsressurser kunne lette omsorgsoppgaven, gi gode mestringsstrategier og fremme helse.

Nøkkelord: Demens, pårørende, helsefremming, motstandsressurser og mestring.