Sykepleieres holdninger til bruk av tvang på barnekirurgisk avdeling- En kvalitativ studie

Abstract

Barn kan motsette seg behandling når de er innlagt på sykehus, og tvang anses derfor ofte som nødvendig for gjennomføring av prosedyrer eller behandling. I den forbindelse viser forskning at sykepleiere ofte er involvert i tvangsbruken. Hensikt: Studiens hensikt var å undersøke sykepleieres holdninger til bruk av tvang på barnekirurgisk avdeling. Metode: Et kvalitativt forskningsdesign, med semistrukturerte individuelle intervju ble benyttet for å samle inn data. Ved bruk av en strategisk utvelgelsesprosess ble åtte sykepleiere, med ansiennitet fra to til femten år på barnekirurgisk avdeling, rekruttert. Systematisk tekstkondensering ble brukt for å analysere datamaterialet. Resultater: Sykepleierne definerte tvang likt, men hadde ulik oppfattelse av hva tvang overfor barn innebar. Ulike handlinger ble beskrevet for å unngå tvang, likevel erfarte sykepleierne ofte praksisen som uunngåelig i sykehushverdagen. Flere sykepleiere anså økt kompetanse om bruk av tvang som nødvendig og ønsket mer fokus og bevissthet rundt tvangspraksisen. Konklusjon: Sykepleieres holdninger til tvang påvirkes av deres forståelse av hva tvang overfor barn på sykehus er. Forståelsen preges mer av egne erfaringer og verdier, fremfor felles kunnskaper og retningslinjer. Det er behov for tydeligere retningslinjer og økt bevissthet om bruk av tvang når barn behandles på sykehus

During hospitalization, children may resist treatment. Restraint is therefore considered necessary to complete procedures. Studies show that pediatric nurses often are involved in the process of restraining children for clinical procedures and treatment. Aim: This study aims to explore pediatric nurse’s attitudes towards the use of restraint in pediatric surgical units. Method: Eight registered nurses with work experience from two to fifteen years volunteered to participate in the study. Data were collected by a qualitative approach from individual interviews and analyzed by systematic text condensation (STC). Results: All nurses had similar understandings of the concept of restraint, however different perceptions of what restraint entailed in the care for children were discovered. Nurses described deliberate actions in order to avoid restraining pediatric patients, nevertheless restraining children was perceived as inevitable. Increased competence about restraint was considered essential and participants envisioned benefits of greater recognition and awareness on the use of restraint in pediatric nursing. Conclusion: Pediatric nurse’s attitudes towards restraining children are influenced by their understanding of the restraint practice. Their perceptions are influenced by personal experiences and beliefs, rather than common proficiency and guidelines. There is a need for guidelines and greater awareness amongst restraint in the care of pediatric patients.