Samhandling i sykefraværsoppfølgingen slik arbeidsgiver ser det – en intervjustudie fra sykehussektoren.

Abstract

Bakgrunn: En godt koordinert samhandling mellom aktørene i sykefraværsoppfølgingen har stor betydning for en vellykket tilbakeføring til arbeid etter sykefravær. Arbeidsgiver er i denne sammenheng en nøkkelperson for å gi rehabiliteringsprosessen et arbeidsrettet fokus. Målet med denne studien er å frembringe kunnskap om arbeidsgivers behov i samhandlingen med Nav, fastlege og andre aktører i sykefraværsoppfølgingen, hvorvidt disse behovene oppfylles pr. i dag, og hva arbeidsgiver opplever at de selv kan bidra med i samhandlingen. Studien fokuserer på sykehussektoren, som er en av de prioriterte bransjene i avtalen om et inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) 2019-2022.

Metode: Dette er en casestudie, gjennomført ved et sykehus i en norsk storby. Det er benyttet et kvalitativt design. Det ble gjennomført åtte individuelle intervjuer med erfarne seksjonsledere og personalrådgivere ved casesykehuset. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av Constructing Grounded Theory (CGT).

Resultat: Det ble identifisert to separate, men likevel sammenvevde deler i samhandlingsprosessen. Den store prosessen handler om arbeidsgivers behov for grunnleggende gode strukturer for samhandling på systemnivå, samt viktigheten av et godt arbeidsmiljøarbeid på den enkelte avdeling. Den lille prosessen handler om oppfølgingen i individsakene. Her fremkommer det behov for en åpen og helhetlig dialog med de andre aktørene, samt å få en legitim plass i denne dialogen. Informantene ser på seg selv som en ressurs i sykefraværsoppfølgingen gjennom å tilrettelegge på arbeidsplassen, dele informasjon med de andre aktørene og drive prosessen fremover. De opplever imidlertid at manglende muligheter for langsgående dialog med Nav og fastlege er en barriere for god samhandling i langvarige og komplekse saker.

Konklusjon: Studien synliggjør at arbeidsgiver har behov for en aktiv samhandlingsprosess med Nav, fastlege og den sykmeldte i langvarige og gjentatte sykefravær. Dette behovet er ikke fullt ut dekket pr i dag, men kan ivaretas gjennom bedre og mer fleksible muligheter for multidireksjonell samhandling – for eksempel ved bruk av digitale samhandlingsverktøy. Dette, sammen med gode rammer for arbeidsmiljø- og kompetanseutvikling, kan gjøre det mulig å utnytte arbeidsgivers ressurser i sykefraværsarbeidet til det fulle. Studien gir med dette bidrag som er relevante for IA-avtalens hovedsatsningsområder.

Nøkkelord: Sykefravær; sykefraværsoppfølging; tverrsektoriell samhandling; arbeidsgiver, varig tilbakeføring til arbeid; IA-avtalen.

Objectives: The need for a well-coordinated collaboration among stakeholders in managing employee sick leave is widely recognized. The employer has a crucial role in ensuring that employees on sick leave return to work, by giving the rehabilitation process a vocational direction. The aim of this study is to investigate what the employer’s needs are when collaborating with other stakeholders, primarily the general practitioner and the welfare service – as well as how these needs are met, and which contributions the employer may make to the collaboration process. The study focuses mainly on the hospital sector, which is one of the priorities in the Norwegian Letter of Intent regarding a more inclusive working life (the IA agreement) 2019-2022.

Methods: This is a case study, conducted at a hospital in a major Norwegian city. The design is qualitative. Eight interviews with experienced section managers and HR consultants were performed. The interview data was analyzed with Construction Grounded Theory (CGT).

Results: Two separate, yet integrated parts of the collaboration process were identified. The Major Process reveals the employers’ needs for a system that supports a well-structured collaboration process, as well as the importance of a well-functioning working environment as a foundation for sick leave prevention and management. The Minor Process describes the management of each individual case. The employers need the dialogue with other stakeholders to be open and comprehensive, and to have a legitimate role in the collaboration process. The employers consider themselves to be a resource in the management of sick leave, by initiating collaboration, providing work accommodations and sharing information with other stakeholders. However, they report that there is a lack of opportunities for flexible and longitudinal collaboration. They consider this to be a barrier in the management of complex and long-lasting cases.

Conclusions: This study highlights the employer’s need for an active collaboration process when managing long-term or frequently recurring sickness absence. As of today, this need is not entirely met, but the situation might be improved by providing better and more flexible opportunities for multidirectional collaboration – possibly by using digital dialogue tools. Alongside optimal conditions for developing collaborative competencies and healthy work environments, this may contribute to the full utilization of the employer’s resources in the management of sick leave. Thus, this study provides insight relevant to prioritized areas in the Norwegian IA agreement.

Key terms: Sick leave; disability management; stakeholder collaboration; employer; supervisor; sustainable return to work; the IA agreement.