Kjønnsforskjeller på kardiorespiratorisk treningsrespons ved type 2 diabetes - En randomisert studie

Abstract

Bakgrunn Fysisk aktivitet er en viktig del i forebygging og behandling av type 2 diabetes (T2D), men mange personer med T2D følger ikke anbefalingene om fysisk aktivitet. Personer med T2D har lavere kardiorespiratorisk form sammenlignet med personer uten diabetes, og kvinner har lavere VO2maks enn menn. Selv om det er mange kjønnsforskjeller som påvirker den kardiorespiratoriske formen og andre risikofaktorer for tidlig død og kardiovaskulære sykdommer, skiller ikke de nasjonale faglige retningslinjene for diabetes på kjønn i behandlingen av diabetes.

Mål Formålet med studien var å undersøke om det er noen forskjell i den kardiorespiratoriske treningsresponsen mellom kvinner og menn etter 12 ukers intervensjon.

Metode Studien var en randomisert kontrollert studie med to forskjellige intervensjonsgrupper. Totalt deltok 10 kvinner og 11 menn. Treningsgruppen fikk instruert aerob utholdenhetstrening og styrketrening to ganger i uka på høy intensitet, samt en egentrening i uka på moderat intensitet. Den aktive kontrollgruppen trente på egenhånd med et aktivitetsarmbånd der de hadde som mål å oppnå 100 PAI i uka. Det ble gjennomført testing før og etter intervensjonen, og endringer i VO2peak, arteriell stivhet, blodtrykk, BMI, midjemål, HbA1c, insulin c-peptid, fastende glukose og insulin-resistens ble målt.

Resultat Mennene i treningsgruppen økte VO2peak signifikant mer enn kvinnene, mens kvinnene hadde en signifikant større økning i Insulin c-peptid og HOMA-IR sammenlignet med mennene. Det var ingen signifikante forskjeller i BMI, midjemål eller HbA1c fra pretest til posttest i noen av gruppene eller mellom kjønnene.

Konklusjon Det er kjønnsforskjell i kardiorespiratorisk treningsrespons hos T2-diabetikere etter 12 ukers treningsintervensjon lagt opp etter de nasjonale retningslinjene. Det er fortsatt usikkert hvordan kvinner med T2D bør trene for å oppnå best mulig treningseffekt, men studien kan tyde på at kvinner må trene mer og hardere enn menn for å oppnå den samme treningseffekten.

Background Physical activity is an important part of prevention and treatment of type 2 diabetes (T2D), but many people with T2D do not meet the recommendations for physical activity. People with T2D have lower cardiorespiratory fitness compared to people without diabetes, and women also have lower VO2max than men. Even though there are several sex differences and worse outcome for diabetic women, the national guidelines for diabetes physical activity treatment do not differentiate between sexes.

The aim The aim of the study was to investigate the difference in the cardiorespiratory training response between women and men after a 12-week intervention.

Method The study was a randomized controlled trial with two different intervention groups. 10 women and 11 men participated. One group was instructed in aerobic and strength training twice a week at high intensity, as well as self-training once a week at moderate intensity. The other group trained on their own with an activity watch where they would try to achieve 100 PAI per week. Testing was performed before and after intervention, and changes in VO2peak, arterial stiffness, blood pressure, BMI, waist circumerence, HbA1c, insulin c-peptide, fasting glucose, and insulin resistance were measured.

Results The men in the training group increased VO2peak significantly more than the women, while the women had a significant greater increase in Insulin c-peptide and HOMA-IR compared to the men in TG. There were no significant differences in BMI, waistline, or HbA1c in any of the groups or between the sexes.

Conclusion There is a sex difference in cardiorespiratory exercise response in people with T2 diabetes after 12 weeks of exercise intervention. It is still uncertain how women with T2D should exercise, but the study may indicate that women need greater volume, higher intensity or increased frequency than men to achieve the same exercise effect.