Rapportering om klimarisiko i norske oppdrettsselskap

Abstract

De siste årene har det blitt viet stadig større oppmerksomhet mot klimarisiko av både myndigheter, næringsliv og forskermiljø. Klimarisiko blir i økende grad inkludert i finansmarkedets risikovurderinger av selskap, noe som har ført til en økende etterspørsel etter klimarisikorelatert informasjon. Denne studien undersøker hvordan klimarisiko fremstår i norske oppdrettsselskapers rapporteringspraksis. Dagens rapporteringspraksis blir studert gjennom en kartlegging av hvordan selskapene rapporterer om klimarisiko, hvilke faktorer som påvirker rapporteringen og hvilke utfordringer selskapene opplever med dagens rapporteringspraksis.

Flere teorier benyttes i studien for å få en større forståelse for selskapenes rapporteringspraksis. Legitimitetsteori, interessentteori og «free market»-perspektiv er det teoretiske fundamentet. Studiens empiri blir forklart ut ifra disse tre teoriene, og underbygges av tidligere forskning på rapportering om bærekraft og klimarisiko. For å undersøke oppdrettsselskapenes rapportering om klimarisiko, blir det benyttet kvalitativ metode i form av dokumentanalyse og intervju. I studien analyseres 46 årsrapporter til oppdrettsselskap i Norge, og det gjennomføres seks intervju med informanter fra norske oppdrettsselskap.

Resultatene avdekker at selskapene som inngår i studien, i liten grad rapporterer om klimarisiko. De børsnoterte selskapene rapporterer imidlertid vesentlig mer om klimarisiko enn de ikke-børsnoterte. Selskapets eiere og andre interessenter er den faktoren som i størst grad påvirker klimarisikorapportering. Videre påvirkes også rapporteringen av selskapets interne kompetanse og strategiske tilnærming til klimarisikorapportering. Fraværet av en konkret lovgivning knyttet til rapportering om klimarisiko fører til at selskapene opplever rapporteringen som krevende, noe som også er en årsak til at mange selskap i liten grad rapporterer om klimarisiko. Selskapene ønsker økt regulering og standardisering for å forenkle rapporteringspraksisen, og øke verdien av det som rapporteres. Det er imidlertid ingen av informantene som ser hvordan en standardisering kan gjennomføres i dag.

In recent years, the attention to climate risk disclosure has increased from several institutions. After the financial market began to implement climate risk in the companies’ risk assessment, the demand of climate risk information increased. The aim of this thesis is to explore climate risk disclosure in the Norwegian aquaculture industry. This paper consists of a survey about the aquaculture companies report on climate risk, the underlying motives for reporting and challenges in the existing reporting practices.

The reporting practices in the Norwegian aquaculture industry will in this paper be explained by legitimacy theory, stakeholder theory and a free marked perspective. A qualitative study is carried out based on a document analysis consisting of annual reports from 46 companies in the aquaculture industry in Norway, and interviews with six informants from companies included in the document analysis.

The document analysis and interview findings, indicate that Norwegian aquaculture companies have a deficient climate risk disclosure. The public firms report significantly more climate related risks than private firms. Further, the study indicates that shareholders and other stakeholders are the main factor that motivate for climate risk disclosure. Additionally, internal competence and strategy are factors that affect the level of reporting. Few regulations are also mentioned as a factor for deficient climate risk disclosure. The study indicates that companies in the Norwegian aquaculture industry want more mandatory regulations related to climate risk disclosure.