«Kvinner selv stod op og strede som de vare Mænd» En analyse av om det norske Forsvaret har en helhetlig tilnærming til målsetningen om å øke kvinneandelen.

Abstract

Forsvaret kan omtales som en av de siste mannsbastioner i samfunnet, både nasjonalt og internasjonalt. Kvinner i Forsvaret har vært et tema for diskusjon og forskning i flere tiår. Målsetningen om å øke kvinneandelen i organisasjonen har stått sterkt politisk forankret siden kvinner fikk de samme yrkesmessige rettighetene som menn i Forsvaret på 80-tallet. Da FN-resolusjon 1325 kom i år 2000, var det første gang kvinners roller i krig og konflikt ble satt på dagsorden, og Norge fikk også noen internasjonale forpliktelser til å øke kvinneandelen i sine maktinstitusjoner. Nasjonalt var debatten på sitt mest intense rundt 2007, og St. Meld. Nr. 36 (2006 – 2007) la klare føringer for viktigheten av å jevne ut kjønnsbalansen i organisasjonen. Men, det kan tilsynelatende virke som om at de fleste kvinner ikke ønsker en karriere i grønn uniform. Det finnes utallige bøker, forskningsrapporter og undersøkelser som forsøker å belyse hvorfor kvinneandelen er så lav. Svarene viser til det samme; Forsvaret har et kulturproblem. Disse publikasjonene kan også vise til en rekke identifiserte tiltak og anbefalinger som skal bidra til at flere kvinner anser Forsvaret som en aktuell virksomhet for en livslang karriere. Til tross for dette har kvinneandelen kun økt marginalt, og ligger pr 2019 tall på 13% militært ansatte kvinner. Problemstillingen denne avhandlingen har utgangspunkt i, er om Forsvaret kan vise til en helhetlig tilnærming til arbeidet med å øke kvinneandelen. Den lave måloppnåelsen kan være en indikasjon på at dette kun er et politisk ønske, som ikke er godt nok forankret i organisasjonen. Eller, kan det kanskje være at Forsvaret egentlig ikke bryr seg om hvor mange kvinner som er ansatt i organisasjonen?

The Armed Forces can be referred to as one of the last male bastions in society, both nationally and internationally. Women in the Norwegian Armed Forces have been a topic of discussion and research for decades. The goal of increasing the proportion of women in the organization has been strongly politically entrenched since women were granted the same professional rights as men in the Norwegian Armed Forces in the 1980s. UN Resolution 1325 (2000) was the first time women's involvement in peace and security was recognized, and with that, Norway also received some international obligations to increase the share of women in their institutions of power. Nationally, the debate was at its most intense around 2007, and St. Meld. No. 36 (2006 – 2007) underlined the importance of balancing the gender proportions in the organization. However, it may seem that most women do not want a career in a green uniform. There are countless books, research reports and surveys that try to shed light on why the proportion of women is so low. The answers refer to the same thing; The armed forces have a cultural problem. These publications may also refer to several identified measures and recommendations that will help more women consider the Armed Forces for a lifelong career. Despite this, the proportion of women has only increased marginally, and as of 2019 there are only 13% female employees in the organization. The problem this thesis is based on is whether the Armed Forces can demonstrate a holistic approach to efforts to increase the proportion of women. The low goal of achievement may be an indication that this is merely a political desire, which is not well enough rooted in the organization. Or, could it be that the Armed Forces do not really care how many women are employed in the organization?