Fasilitatoren i TiU En analyse av hvordan fasilitators ulike funksjoner settes i spill i Å se det store i de små – Apisa og Honninglaboratoriet

Abstract

Tema for denne mastergradsoppgaven er fasilitatoren i TiU og arbeidet problematiserer hvordan en rekke ulike funksjoner og oppgaver settes i spill og gjør fasilitering komplekst og utfordrende både estetisk, pedagogisk og praktisk.

Det praktisk-teoretiske forskningsprosjektet plasseres under det performative paradigmet og er gjennomført som praksisledet forskning under ledelse av en reflekterende praktiker (Dawson & Kelin 2014, Gjærum & Rasmussen (red) 2012, Haseman 2006, Nelson 2013). De teoretiske perspektivene rammer inn og belyser områder som Teater i Undervisningen, (TiU), anvendt teater og fasilitering (Jackson & Vine 2013, Nicholson 2009, 2011, Prendergast & Saxton 2009, Preston (red) 2016), interaktivt teater for og med barn, og teater som performativ hendelse (Böhnisch 2010, Hovik 2014, 2015a, -b, Hovik & Nagel 2017).

Masteroppgaven er forankret i utvikling og gjennomføring av TiU-programmet Å se det store i det små – Apisa og Honninglaboratoriet, der målgruppen var barn i alderen 6-9 år. Intensjonen var å revitalisere TiU-sjangeren gjennom at struktur, innhold og fasilitering skulle legge til rette for høy grad av deltakelse og medskaping i estetisk landskap. Samtidig skulle programmet skape engasjement rundt utfordringer for pollinerende insekter. I møtene med det deltakende publikum ble fasiliteringen erfart som stressende med mange overlappende oppgaver og konflikterende fokus. Denne delen av masterarbeidet fokuserer derfor på fasilitators utfordringer knyttet til hurtige vekslinger mellom ulike funksjoner og oppgaver. Gjennom en næranalyse av komplekse situasjoner fra hver av de åtte formidlingsområdene, gir jeg en bred fremstilling av kryssende funksjoner, interesser og oppgaver som skaper usikkerhet og truer fasilitators nærvær i estetiske rom, spill og refleksjon. Analysen er basert på et rikt empirisk materiale og egne minner og refleksjoner.

I TiU-program med installasjonspregede formidlingsområder tilrettelagt og fasilitert med tanke på deltakende barns medvirkning, øker kompleksiteten i fasiliteringen. En slik sjangerutvidelse stiller tydelige krav til produksjonsfasen. Fasilitatoren trenger å utvikle rutiner og ferdigheter som er fleksible og interaktive i møte med deltakerne. Kompaniet må ivareta funksjoner som trekker fasilitators oppmerksomhet bort fra det indre livet i den performative hendelsen. Formen forutsetter også at fasilitator i tillegg til bred estetisk og pedagogisk kompetanse også har et reflektert forhold til de ulike funksjoner og oppgaver som kan settes i spill.

The subject of this master’s thesis is the role of the facilitator in TIE (Theatre In Education). The study problematises how different functions and tasks are brought into play, making facilitating both complex and challenging in an aesthetic, pedagogic and practical sense.

The practical-theoretical research project belongs in the performative paradigm and is carried out as practice-led research led by a reflecting practitioner (Dawson & Kelin 2014, Gjærum & Rasmussen (ed.) 2012, Haseman 2006, Nelson 2013). The theoretical perspectives frame and shed light on themes like Theatre in Education (TIE), applied theatre and facilitating (Jackson & Vine 2013, Nicholson 2009, 2011, Prendergast & Saxton 2009, Preston (ed.) 2016), interactive theatre for and with children, and theatre as a performative event (Böhnisch 2010, Hovik 2014, 2015a and b, Hovik & Nagel 2017).

Central to the master’s thesis is the development and enactment of the TIE program Å se det store i de små – Apisa og Honninglaboratoriet, where the targeted group was children aged 6 to 9 years old. The intention was to revitalize the TIE genre, utilizing structure, content and facilitation to foster a high degree of participation and co-creation in the aesthetic environment. At the same time, the program was meant to raise environmental awareness related to insect pollinators. The experience of facilitating together with a participating audience felt stressful, with many overlapping tasks and conflicting focuses. This thesis is therefore focusing on the challenges of the facilitator related to quick switches between different functions and tasks. Through a close analysis of complex situations from each of the eight areas of dissemination, I give a broad overview of conflicting functions, interests and tasks that together create uncertainty and threaten the facilitator’s presence in aesthetic sections, in play and in reflection. The analysis is based on a rich empirical material, as well as my own reflections.

In TIE programs designed with installations that are planned and meant to foster children’s participation, the complexity of the facilitation increases. Such an expansion of the genre needs a production process with certain requirements. The facilitator needs to develop routines and skills that are flexible and interactive towards the participants. The company needs to take care of functions that draws the facilitator’s attention away from the inner life of the performative event. In addition, this kind of program requires that the facilitator has a broad aesthetic and pedagogical know-how, whilst having a well-thought-out idea of the different functions and tasks that can be brought into play.