"1-2 -og fred på jord": Hvordag påvirker normal kognisjon den personlige bønnen til de som skrive bønnekort i Nidarosdomen?

Abstract

Ved hjelp av 2600 bønnekort skrevet i Nidarosdomen i Trondheim i årene 1997-2019 har jeg i denne oppgaven ønsket å finne ut om mennesker som skriver bønner i Nidarosdomen på lik linje med psykolog Justin Barretts amerikanske collegestudenter, følger sin intuitive kognitive tendens og tilrettelegger sine bønner til en antropomorf Gud med tilsvarende menneskelige begrensninger. Barretts undersøkelser er gjort i lyset av den kognitive religionsvitenskapen (CSR). Hans funn var at studentene, som til tross for et kjennskap til det teologisk korrekte bildet av Gud likevel foretrakk å be om intervensjon fra Gud av psykologisk karakter. Dette ut fra en antakelse om ubevisst påvirkning fra det kognitive, som intuitivt plasserer Gud i kategorien menneske med de samme begrensninger på å handle fra avstand. For bønnekortene fra Nidarosdomen ga tallene og tekstene et klarere svar på dette, de favoriserte i høyere grad enn Barretts studenter denne typen intervensjon fra Gud. Undersøkelsene derfra mener jeg gir en mer valid bekreftelse på Barretts hypotese enn hans egne funn, siden bønnene er genuine, de som har skrevet dem har ikke vært klar over at noen skulle forske på dem. De er ikke iscenesatte, ikke tilrettelagte, for forskningsøyemed som Barretts eksperimenter var. Den andre delen av oppgaven bygger videre på dette og vil se i hvilken grad mennesker som skriver bønnekort i Nidarosdomen tror det de ikke skal tro i henhold til gjeldende teologisk doktrine og hvordan de løser dette. Mennesker veksler mellom to forståelser av samme gudskonsept ut fra grad av refleksjon og gitt tid til det, er påstand Barrett fremsetter i en artikkel omhandlende dette, noe han kaller «theological correctness». Dette har gitt religionsprofessor Jason Slone grunn til å spørre hvorfor det er slik, og til å presentere en forklaring på det. Denne forskjellen på det lærte og det praktiserte sier han er at mennesker generelt sett tenker i «ukorrekte» baner. Sinnet tenker det det vil uansett hva det læres, noe som også gjelder religiøse tanker, sier han. Jeg har funnet ut at dette i stor grad også gjelder for de som har skrevet bønnekort i Nidarosdomen, men at de løser denne ukorrektheten ved hjelp av det samme språket som i utgangspunktet kan sies å ha forårsaket den. Med dette mener jeg at språk, som er unikt for mennesket, automatisk vil plassere noe det kommuniseres med i den ontologiske kategorien menneske.

Professor in Psychology Justin Barrett did in 2001 four experiments on American Protestant college students, to see if they, in prayer, used their intuitive causal cognition to generate in which modes of causation they thought God was most likely to act. Barrett is the only one this far who has done some research on prayer in a CSR perspective, and given the opportunity to do a research on 2600 prayer cards written in Nidaros Cathedral in Trondheim during a 22-year period I wanted to see if I could verify his findings. The numbers from Nidaros Cathedral were clear, they favoured asking God to act in psychological ways over biological and material domains, twice the percentage as what Barrett found among his students. My research confirmed his hypothesis better than his own did. The research I have conducted is also more ecologically valid because it was not staged for research. It was ordinary prayers from all layers of the Norwegian people, and there was no possibility they could know the prayers would be searched upon. This overwhelming amount of psychologically organized prayers gives the impression that they see God as a kind of super-parent that can put things right when nobody else can or does. They see a God that listens, sees and has one hand, and sometimes does something one can observe if looking closely and read the signs correctly. The normal mental tools produce this picture because God fits the intuitive category “human” since this is the only intuitive category that uses language. They see humanized side of God, one “person” they can talk to and seek comfort with and socialize with on limited basis. But it does not necessarily mean they don`t know the theologically correct way of viewing God. In the second part of this thesis I will have a closer look at what people ask God to do, and in what degree the “theological incorrectness” is present in the prayer cards. Professor in Religious Studies at Georgia Southern University, D. Jason Slone claim that religious people believe what they shouldn`t because the mind does what it wants no matter what no matter what one teaches it. He calls it “theological incorrectness”. Religious thoughts are a product of human cognition he says and like in every other way people think they will prone to reasoning errors when compared against official theological doctrines. By this he means widespread luck-beliefs, rituals to improve their chances, destiny and other things that undermine the doctrine of an all-powerful, all-knowing god in total control. He claims that religious thoughts are constrained by the ontological categories, intuitive causality and intuitive probability and the main thing will always be what we need to do to survive. Therefore, theological incorrectness happen he says. I find his claims to be correct in many ways. The people that write prayer cards in Nidarosdomen to believe in luck-strategies and they also try to improve their chances. But since there is no special category for supernatural beings I find that people use the language, what`s called “holy language” to try build a bridge over the gap between the intuitive humanlike god of their everyday thoughts and the abstract being of the official theological doctrines.