Norsk forsvarspolitikk i skyggen av Tsjekkoslovakia-krisen i 1968: Kontinuitet eller endring?

Abstract

Denne mastergradsavhandlingen undersøker hvordan invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968 påvirket de norske forsvarsplanene som ble ferdigstilt i samme periode. Forsvarsplanen for 1969-73 var ferdigstilt i mars 1968, men ble tatt opp igjen etter invasjonen den 20. august. I det endelige utkastet var det lagt mer vekt på å styrke Nord-Norge i form av økt infanteri, oppgradering av artilleri og investeringer i transportfartøyer.

En grunnleggende tankegang i forsvarsplanleggingen var at forsvaret skulle bli utformet ut ifra de faktiske omstendighetene, ikke antatte intensjoner. Det betyr at til tross for spekulasjoner om videre følger av invasjonen, så skulle ikke forsvaret basere seg på disse. Forsvaret skulle holde en stø kurs og planlegge lagt fremover. På den måten kunne Norge forbli et stabilt område, som kunne arbeide for stabilitet og dialog mellom øst og vest.

Da forsvarsplanene ble endret i 1968 kan dette tyde på at det var en endring i forsvarstankegangen. Ved å styrke Nord-Norge kan det se ut til at Norge var villige til å gå vekk fra kontinuitetstankegangen hadde preget det norske forsvaret siden 1945. Norge skulle være et lavspent område slik at det var mulig å opprettholde en god dialog med Sovjetunionen. Denne avhandlingen søker å vise hvordan endringen i og økningen av forsvaret ikke representerer et brudd på denne kontinuiteten, men heller en videreføring av den. Endringene i det norske forsvaret etter 1968 var en videreføring av prosjektet som hadde pågått siden 1945, en gradvis oppbygging av det norske forsvaret.

This master's thesis examines how the invasion of Czechoslovakia in 1968 affected the Norwegian defence plans that were completed during the same period. The defence plan for 1969-73 was completed in March 1968 but was reopened after the invasion on August 20. In the final draft, more emphasis was placed on strengthening Northern Norway in the form of increased infantry, upgrading of artillery and investments in transport vessels.

A basic line of thought in defence planning was that the defence should be designed based on the actual circumstances, not assumed intentions. This means that despite speculation about further consequences of the invasion, the defence should not rely on these. The Norwegian defence should maintain a steady course and plan ahead. In this way, Norway could remain a stable area, which could work for stability and dialogue between East and West.

The changing of the defence plans in 1968 might have indicated that there was a change in the Norwegian defence mindset. By strengthening the defence in the northern parts of Norway, it would appear that the Norwegian government was willing to move away from the continuity mindset had characterized the Norwegian defence since 1945. Norway should be a low-tension area so that it was possible to maintain good dialogue with the Soviet Union. This thesis seeks to show how the change in the Norwegian defence does not represent a violation of this continuity, but rather a continuation of it. The changes in the Norwegian defence after 1968 were a continuity of the long ranging project of strengthening the Norwegian defence.