Statsborgerloven av 1888 og fremmedloven av 1901 - I skjæringspunktet mellom globalisering og nasjonalisme

Abstract

Andre halvdel av 1800-tallet domineres av frihandel og økt økonomisk integrering. Dette generelle mønsteret brytes dog på 1880-tallet av en proteksjonistisk motreaksjon i flere land slik som Sverige og Tyskland. Norge holdes ofte utenfor dette narrativet siden landet i stor grad fortsatt holder på frihandelen og legger få hindringer i veien for eksport og import av varer. Selv om Norge ikke la direkte hindringer fikk dog den proteksjonistiske motbølgen utfall også her. De proteksjonistiske tiltakene kan ses på som en reaksjon på sentrale strømninger i samtiden: globalisering og nasjonalisme. Hvordan disse fenomenene kom til uttrykk i Norge kan ses gjennom to lover og debatten rundt dem, Lov om norsk Statsborgerret av 21. april 1888 og Lov om Anmeldelse af Reisende og Fremmede av 4.mai 1901. I disse lovene ble det lagt begrensninger på henholdsvis fremmed kapital og fremmed arbeidskraft. Kjernen i lovene var dog ikke å stenge grensene for innflyt av kapital og arbeidskraft. De var begge ressurser som stortingsmennene så på som svært nyttige. I debatten rundt lovene kommer det tydelig frem at disse lovenes hensikt var kontroll. Spesielt ønsket stortingsmennene å kunne kontrollere den innflytelsen eiendom og investeringer kunne gi til utenlandske stormakter, og den skaden som såkalte “slette elementer” blant innvandrerne kunne føre til. At målet var kontroll og ikke å stenge ute blir gjort klart av stortingsmennenes diskurs. Den foregikk fortsatt innenfor liberale økonomisk rammer. En liberal frihandel var fortsatt målet deres, men de så seg nødt til å legge begrensinger på den for å oppnå kontroll. Stortingsmennene kan dermed også bli betegnet som eksempler på liberale økonomiske nasjonalister. De hadde et klart, om noe banalt, bilde av sin nasjon, som de ønsket å beskytte mot utenlandsk påvirkning.

The second half of the 19th century was one dominated by free-trade and increased economic integration. However, this general pattern does not apply to the whole period. In the 1880’s it was challenged by a protectionist reaction in many countries such as Sweden and Germany. Norway is often kept outside this general narrative of reaction, since the country, to a large extent, still practiced free trade. However, even though Norway did not erect direct walls against export and imports, the “wave of protectionism” can be seen also here. The phenomenon can be seen as a reaction against certain undercurrents active at that time, mainly globalization and nationalism. The way these trends manifested themselves in Norway can be seen through two laws and the discussion that surrounds them. These are Lov om norsk Statsborgerret av 21. april 1888 og lov om Anmeldelse af Reisende og Fremmede av 4.mai 1901. These laws restricted the inflow of foreign capital and foreign labor respectively. However, the chief goal of these laws was not to close the borders completely for this inflow. Capital and labor are both resources that the members of the Stortings deemed to be quite useful and necessary for the country. In the debates surrounding them it is made clear that the chief aim of these laws was merely to control the inflow. The members of the Storting especially wished to be able to control the influence that property and investments gave to foreign powers. They also wished to be able to control the damage that "unsavory elements" among the immigrants could cause. That their goal was to control and not to keep out is made clear by the discourse of the member of the Storting. They discuss and debate within an economic liberal paradigm. Liberal free trade was still their goal. However, they deemed it necessary to introduce some restrictions in order to gain control. The members of the Storting could therefore be categorized as liberal economic nationalists. They had a clear, if somewhat banal, vision of their nation, which they wanted to control from foreign influence.