Endovascular treatment of aortic disease

Abstract

Endovaskulær behandling av aortaaneurismer (utposninger på hovedpulsåren) ble først beskrevet ca 1990. Ved endovaskulær behandling implanteres et såkalt stent-graft i hovedpulsåren via pulsårene i lysken. Denne metoden oppfattes som mindre belastende for pasienten, og man unngår en større åpen operasjon. De første slike behandlinger i Trondheim ble utført i 1995. Vi ønsket å studere enkelte pasientgrupper der det var spesielle problemer med åpen kirurgi i form av økt dødelighet og komplikasjonsrisiko. Vi så nærmere på pasienter med inflammatoriske aneurismer, de som var eldre enn 80 år med utposninger på hovedpulsåren i buken, og de med tilstander i hovedpulsåren i brysthulen. De første to gruppene ble studert via EUROSTAR, et europeisk register for endovaskulære prosedyrer, som vi var med på å etablere i 1996. Vi fant at endovaskulær behandling ga tilfredsstillende resultater med lav dødelighet ved behandling av inflammatoriske aneurismer (2,2%). Dette er ikke forskjellig fra pasienter med ikke-inflammatoriske aneurismer, og lavere enn publiserte tall for åpen kirurgi. Hos pasienter eldre enn 80 år var dødeligheten 5,5%, vs 2,1% hos de yngre, og de hadde hyppigere komplikasjoner. Likevel er resultatene så gode at EVAR må betraktes som førstevalg av metode til å behandle eldre aneurismepasienter. Våre resultater gir også støtte for at endovaskulær behandling er et godt valg hos de aller fleste med sykdommer i hovedpulsåren i brysthulen, hvilket også støttes av aktuell internasjonal litteratur. For å vurdere EVAR-metodens utvikling over tid undersøkte vi behandling for abdominale aortaaneurismer i to perioder, henholdsvis fra 1995-2000 og fra 2001-2007. Dødeligheten gikk ned fra 3 til 1,2 % og antall komplikasjoner ble redusert. Komplikasjoner kan oppstå lang tid etter at behandlingen ble utført. Derfor er oppfølgning med bildediagnostikk nødvendig hos disse pasientene, sannsynligvis livet ut.