Love, Beauty, Deification The Erotic-Aesthetic Soteriology of Dionysius the Areopagite and Maximus the Confessor

Abstract

The doctrine of deification is a specifically Greek Christian teaching consisting in the idea that created beings can become gods, or to be more exact, that they will become by grace what God is by nature. This idea has been for a long time considered a Greek aberration of Christian thought, often brought in connection with the pagan Pythagorean concept of reincarnation or ancient Roman custom of deifying emperors. Rudiments of the doctrine were present in Plato, Aristotle, and the Neoplatonists, but some hints were to be found in the Bible as well. The doctrine’s consolidation and more detailed elaboration came with Dionysius the Areopagite and Maximus the Confessor, who made it the peak of Christian soteriological speculation. The former was in fact a sixth century thinker who wrote under the pseudonym of the famous Dionysius, judge of the Areopagus and bishop of Athens, while the latter was a seventh century Byzantine monk and scholar. This thesis studies the doctrine of deification as present in these two thinkers, and puts it in a more specific relation to other two important concepts, namely love and beauty. The main aim of the thesis is to explore how the two dimensions – erotic and aesthetic – are interconnected within the doctrine of deification, with the scope of showing that deification cannot be properly understood without taking these aspects into account. Thus the thesis proceeds by examining the three concepts – love, beauty and deification – arguing that these are integral parts of both Dionysius’ and Maximus’ systems of thought, spanning over their anthropology, ontology, cosmology, ecclesiology, moral philosophy, psychology, and culminating in their soteriology. The thesis concludes by a synthesis in which the two thinkers’ views are harmonized and compared.

Læren om guddommeliggjøring er en spesielt gresk kristen lære. Den består i ideen at skapte vesener kan bli guder, eller for å være mer presis, at de vil bli av nåde hva Gud er av natur. Denne ideen har i lang tid vært betraktet som et gresk avvik innen kristen teologi, og den har ofte vært satt i forbindelse med den hedenske, pytagoreiske reinkarnasjonstanken eller den gamle romerske skikken med forguding av keisere. Rudimenter av læren var til stede hos Platon, Aristoteles og nyplatonikerne, men det fantes også noen elementer av den i Bibelen. Lærens konsolidering og mer detaljert utdypning kom med Dionysius Areopagitten og Maximus Bekjenneren, som ble til høydepunktet av kristen soteriologisk spekulasjon.

Førstnevnte var i virkeligheten en tenker fra det sjette århundre som skrev under pseudonymet til den berømte Dionysius, dommer av Areopagos og biskopen i Athen, mens sistnevnte var en lærd bysantinsk munk i det syvende århundre. Denne avhandlingen studerer læren om guddommeliggjøring hos disse to tenkere, og setter den i et mer konkret forhold til to andre viktige tanker, nemlig kjærlighet og skjønnhet. Hovedformålet med avhandlingen er å undersøke hvordan disse to dimensjonene – erotiske og estetiske – er internt sammenkoblet i læren om guddommeliggjøringen, med det formål å vise at guddommeliggjøringen ikke kan forstås uten å ta disse aspektene i betraktning. Dermed fremskrider avhandlingen ved å undersøke de tre konseptene kjærlighet, skjønnhet og guddommeliggjøring – og hevder at dette er en integrert del av både Dionysius' og Maximus' tankesystemer, som strekker seg over deres antropologi, ontologi, kosmologi, ekklesiologi, moralfilosofi, psykologi, og kulminerer i deres soteriologi. Avhandlingen konkluderer med en syntese der de to tenkernes syn er harmonisert og sammenlignet.