En kropp: To liv. Svangerskapet, fosteret og den gravide kroppen – en antropologisk analyse

Abstract

SKISSERING AV HOVEDTEMATIKKEN: OM SELVSTENDIGGJØRING AV GRAVIDITET OG PERSONIFISERING AV FOSTERET

Jeg startet dette arbeidet med én hovedperson i tankene: Den gravide kvinnen. Etter hvert som prosjektet har utviklet seg, i en bevegelse mellom litteratur, empiri, tanke og tekst, har en konkurrerende hovedperson gradvis trådt frem for meg; fosteret i kvinnens mage. I vår forståelse av svangerskap forutsetter kvinnens og fosterets kropper hverandre og de defineres i kraft av hverandre. De er gjensidig fundamentalt avhengig av hverandre som kategorier; uten den ene ville den andre være uten mening. Denne gjensidige konstitueringen betyr at en aldri kan forstå den ene til fulle uten å ta den andre i betraktning, men en kan midlertidig skyve en av dem i bakgrunnen og fokusere tanke og oppmerksomhet på den andre. Den foreliggende teksten pendler mellom disse to kroppene.

Ved å ta utgangspunkt i de to hovedpersonene vil jeg forsøke å illustrere det jeg mener er to parallelle prosesser som preger vår måte å forstå graviditet på i dag. Den ene handler om en endring i hvordan vi forstår den gravide kvinnekroppen, en prosess jeg har kalt en selvstendiggjøring av graviditeten (Noem 2000). Den andre handler om en endring i vår konseptualisering av den fremvoksende fosterkroppen, som kan betegnes som en økende personifisering av fosteret (se bl.a. Franklin 1991; Mitchell og Georges 1998, 2000; Rapp 1997a). Begge kan forstås som en type autonomiseringsprosesser - det vil si prosesser som innebærer en viss grad av utskillelse, løsrivelse og tydeliggjøring av et fenomen eller et objekt (se f.eks. Larsen 2002) som i denne sammenhengen betyr at vi tenderer mot å tilskrive henholdsvis graviditeten og fosteret mening som noe i seg selv.