Effects and experiences of inpatient multimodal occupational rehabilitation among individuals with musculoskeletal- and common mental health disorders

Abstract

Sammendrag (Summary in Norwegian) Bakgrunn: Arbeidsrettede rehabiliteringsopphold har vært utbredt praksis i flere nordiske land, sannsynligvis med røtter tilbake til den europeiske kurbadtradisjonen og behandling av tuberkulosepasienter. Dagens arbeidsrettede rehabiliteringsinstitusjoner er fremdeles oftest plassert i geografisk isolerte og naturskjønne omgivelser. Som for tidligere tiders kurbad, er det god tilgang til natur, frisk luft og muligheter for fysisk aktivitet. Til tross for en lang klinisk tradisjon med ressurskrevende behandling har imidlertid kunnskap om effektene av denne typen arbeidsrettet rehabilitering manglet. Da Hysnes Helsefort ble opprettet i 2010, initierte Helse Midt-Norge et forskningsprosjekt for å undersøke effektene av arbeidsrettet rehabilitering på Hysnes Helsefort i et samarbeid mellom St. Olavs Hospital og NTNU. Rehabiliteringstilnærmingen ved Hysnes Helsefort var tverrfaglig og multimodal med bruk av ulike elementer som fysisk aktivitet/trening, gruppebasert og individbasert undervisning/refleksjon, involvering av familie/nettverk og koordinering/utarbeiding av en plan for retur til arbeid. I tillegg ble ACT (Acceptance and Commitment Therapy), en ny type verdibasert kognitiv atferdsterapi, innlemmet i alle deler av rehabiliteringen. For å kunne måle effektene av intervensjonene med solide vitenskapelige metoder opprettet St. Olavs hospital også et 6 uker langt poliklinisk mestringstilbud (ACT i gruppe) for sammenligning. Deltakere ble fordelt tilfeldig (randomisert) til inneliggende rehabilitering på Hysnes eller poliklinisk ACT gruppe gjennomført ved klinikk for fysikalsk medisin og rehabilitering. Metode: Denne avhandlingen er basert på resultatene fra to randomiserte studier gjennomført ved Hysnes Helsefort i perioden 2012-2014. Deltakerne ble invitert via NAV og var sykmeldte (>50%) med vanlige muskelskjelett- og/eller psykiske helseplager. Den ene studien undersøkte effektene av et kort opphold på Hysnes (4+4 dager, hvor deltakerne hadde to uker hjemme imellom). Den andre studien undersøkte effektene av et 3,5 ukers arbeidsrettet rehabiliteringsopphold, vanlig lengde for slik rehabilitering i Norge. NAVs registre ble brukt for å undersøke effektene på sykefravær. Helserelaterte utfallsmål ble målt med validerte spørreskjema. Siden ACT var en helt ny tilnærming innen arbeidsrettet rehabilitering ønsket vi også å undersøke om og hvordan deltakernes erfaringer reflekterte ACT prosessene. Jeg gjennomførte derfor 5 fokusgruppe-intervju med til sammen 22 deltakere på slutten av det 3,5 uker lange oppholdet. Resultater: Deltakere i det lange oppholdet på Hysnes Helsefort hadde (i median) 32 færre utbetalte sykefraværsdager i løpet av et år sammenliknet med poliklinisk ACT-gruppe. Helsen bedret seg i begge grupper. Det var imidlertid ingen klinisk viktige forskjeller mellom gruppene (Paper I). Gjennom analyse av fokusgruppeintervjuene fant vi at deltakernes erfaringer i det lange oppholdet reflekterte alle relevante prosesser i ACT rettet mot å øke deltakernes psykologiske fleksibilitet. Det var imidlertid variasjon. Spesifikke ACT prosesser relatert til økt selvbevissthet var ikke tydelig gjenkjennbare i deltakernes erfaringer. Litt overraskende var det at ingen av deltakerne nevnte konkrete planer om retur til arbeidet. De snakket isteden om verdibaserte endringer hvor arbeid var nevnt som en del av en større endringsprosess som ville ta lang tid og kreve mye av dem (Paper II) Reduksjon av fryktunngåelse, målt med FABQ (fear avoidance beliefs questionnaire score), er en annen mulig mekanisme for økt arbeidsdeltakelse. I min siste studie (Paper III) slo vi sammen data fra de to randomiserte studiene for bedre å kunne bedømme hvilken påvirkning intervensjonene hadde. Vi fant ingen effekt på endringer i FABQ ved sammenlikning av deltakerne i de to intervensjonsgruppene på Hysnes og deltakere som fikk poliklinisk ACTgruppe. For alle deltakere var reduksjon i FABQ eller konstant lav FABQ gjennom rehabiliteringsperioden likevel assosiert med mindre sykefravær. Et interessant nytt funn var at assosiasjonen mellom lav FABQ og lite sykefravær var sterkest for deltakerne som var sykmeldt for psykiske helseplager. Konklusjon: Forskningen jeg har presentert i denne avhandlingen gir støtte til dagens praksis med 3,5 ukes arbeidsrettet tverrfaglig inneliggende multikomponent rehabilitering for personer med vanlige muskel-skjelettplager og psykiske lidelser. Mekanismene for effekten av det lange oppholdet er imidlertid ikke klarlagt (det korte oppholdet hadde ingen effekt på sykefraværet). Deltakerne følges videre, i første omgang med en 2-års oppfølging hvor helseøkonomiske analyser vil inngå. Videre forskning basert på Hysnes-data vil bidra til å øke kunnskapsgrunnlaget, og vil derigjennom kunne gi bedre grunnlag for politiske prioriteringer.