Er praksisen av opplæringslovens § 2-8 i tråd med dens intensjon?: En kvalitativ studie av særskilt språkopplæring ved grunnskoler i Oslo, fra et implementeringsperspektiv

Abstract

Med økende andel minoritetselever i særskilt språkopplæring har denne oppgavens hovedmål vært å finne årsaker til denne økningen. Gjennom en kvalitativ analyse er det gjort forsøk på å analysere forhold som kan være av betydning for hvorfor vi ikke ser nedgang i minoritetselever i særskilt språkopplæring.

Via et implementeringsperspektiv har jeg sett på iverksettingen av tiltak fra sentralt til lokalt nivå som omhandler forhold ved opplæringslovens § 2-8, og undersøkt om lovparagrafen fungerer etter myndigheters intensjon. Opplæringslovens § 2-8 gir minoritetsspråklige elever med svake norskferdigheter rett til særskilt språkopplæring.

Datamaterialet i undersøkelsen består av to deler. Dokumentanalyse av to sentrale stortingsmeldinger fra Kunnskapsdepartementet, som omhandler språkopplæringstilbudet til minoritetsspråklige elever, samt statusen på språksituasjonen. I tillegg er det foretatt dybdeintervjuer med lærere som arbeider med minoritetsspråklige elever.

Hovedfunnene i undersøkelsen viser at det er store utfordringer når det gjelder realisering av lovparagrafens intensjon. Ordformuleringen i opplæringlovens § 2-8 er uklar. Det er variasjoner i praksisen av særskilt språkopplæring. Målgruppen tiltakene er ment for er en heterogen gruppe med ulik bakgrunn og læreforutsetninger. Ved noen tilfeller er praksisen ikke i tråd med lovens bestemmelser. Videre er det lite fokus på tospråkligopplæring og morsmålsopplæring som kan være av betydning for språkutviklingen. I sum er det utfordringer når det kommer til realiseringen av målene i opplæringslovens § 2-8. Samtidig har det de siste årene blitt økt fokus på problematikken fra myndighetenes side.