Områdespesifikke skolekoder: Et sosiolgisk blikk på tilpasset opplæring i fem grunnskoler i to nordiske byer

Abstract

Denne studien tar for seg tilpasning av undervisning i fem grunnskoler i to byer i Norge og Finland. Disse er fordelt mellom «høystatus»- og «lavstatus»-områder etter sosiodemografiske variabler. Totalt 18 lærere og spesialpedagoger er intervjuet, og datamaterialet analyseres etter tre dimensjoner: Vektlegging av enkeltindividet eller klassen som helhet?Mottakere av tilpasset opplæring. Faglig «svake», «sterke» eller alle?Balanse mellom utvikling av faglig og sosial kompetanse. Det teoretiske bakteppet utgjøres av Arfwedsons skolekodeteori (1984), de felles oppfatninger på en skole. Tidligere oppdragelses- og skoleforskning tas også i bruk i arbeidet. Mine funn viser at skolekodene i de to norske skolene tilhørende lavstatusområder har flest likhetstrekk. På noen punkter har de også fellestrekk med den finske lavstatusområdeskolen; vektleggingen av enkeltindividet er klart sterkest i disse skolene på tvers av landene. Den norske skolen i høystatusområdet retter sterkt fokus mot fag de siste trinnene på barneskolen, og ambisiøse foreldres innvirkning her er betydelig. Den eneste skolen i datamaterialet der tilpasning spesifikt for sterke elever nevnes, er den finske skolen fra høystatusområdet. Begge de finske skolene har lærere med en sterk autonomi, som i høy grad utformer sin egen pedagogikk. Dermed er skolekoder her vanskeligere å rekonstruere.

Det vises her til variasjoner i måten skolene forteller å gi tilpasset opplæring, og i deres prioriteringer. Å snakke om den norske skolen på én side, og den finske skolen på den andre, gir et utilstrekkelig bilde. Denne studiens funn viser betydelige forskjeller mellom høystatus- og lavstatusområder i de to studerte byene.