| dc.description.abstract | Jeg ønsker med denne undersøkelsen å finne ut hvilke faktorer som kan være med å påvirke hvordan barn mellom 3 og 7 får mulighet til medvirke i egen sak. Hvordan barnvernkonsulentene som er barnas portåpnere til medvirkning, vurderer og legger til rette for dette.
Studien har en kvalitativ tilnærming der jeg har intervjuet barnevernkonsulenter og deres avdelingsledere i forskjellige deler av barneverntjenesten i to kommuner i Norge. Jeg gjennomførte et gruppe intervju med barnvernkonsulenter og 6 enkeltintervjuer hvor tre var med avdelingsledere og tre med barnevernkonsulenter. Med utgangspunkt i barnevernkonsulentens og avdelingslederens erfaringer ønsker jeg å prøve å få et innblikk i hvilke faktorer som kan påvirke deres vurderinger rundt barns medvirkning i egen barnevernssak.
Funnene fra undersøkelsen indikerer at barnvernkonsulentene har et sterkt grunnsyn om at barn er egne individer med rettighet til å bli hørt, i tråd med det rådende syn på barn både i forskning og i samfunnet generelt. Alle barn skal bli hørt, men det virker som det er vanskelig å inkludere de mindre barna i dette. Det er stort rom for skjønn i tolkningen av dagens barnevernlov når det kommer til barns muligheter for medvirkning og hvor sterkt barns uttalelser skal legge vekt på. Disse skjønnsmessige vurderingene bygger på forskjellige typer kunnskap og personlige erfaringer, som må opp og frem til drøfting for utfordre hvordan barneverntjenesten betrakter de mindre barna og deres muligheter til medvirkning.
Jeg fant tre ulike nivåer som påvirker barnevernkonsulentenes vurderinger for barns mulighet til medvirkning i barneverntjenesten, utover samfunnsmessige, politiske og juridiske føringer. Det første nivået er mellom ledelse og barnevernkonsulent. Tydelige føringer fra ledelsen og tilrettelagte strukturer på det aktuelle kontoret er viktig for at barnevernkonsulenten skal prioritere å inkludere de mindre barnas perspektiver i en arbeidshverdag som er preget av krysspress fra mange kanter. Det neste nivået gjelder drøftinger og refleksjoner mellom barnevernskonsulentene og eller en veileder. Selv om vi har kommet langt i synet på barn som kompetente aktører i eget liv, blir fortsatt de mindre barna ofte ekskludert i sin egen barnevernsak. Gjennom refleksjon og drøfting kan man synliggjøre verdiene man baserer sine skjønnsmessige avgjørelser på, og kanskje endre sine verdisyn ved at man sammen skaper ny kunnskap. Dette kan man oppnå gjennom refleksjon med hverandre og utfordre hverandre med at man har forskjellige verdisyn og andre erfaringer. Det siste nivået er avhengig av de andre nivåene. Barnevernkonsulenten må gjennom de andre nivåene, eller egen erfaring, ha arbeidet seg inn i et verdisyn som anerkjenner også de mindre barna som kompetente aktører i eget liv, med egne perspektiver på egen hverdag. Det siste nivået handler nemlig om det som skjer mellom barn og barnevernkonsulent. Her kommer samtalemetoder, trening i kommunikasjonsferdighet med barn og kunnskap om barns utvikling inn. Man kan være god på å snakke med barn, men hvis man ikke anerkjenner barn og deres måte å se verden på, blir informasjonen verdiløs fordi den stopper hos barnevernkonsulenten som sitter med nøklene for å bringe den videre.
Alle barn skal høres, men….. Dette forbeholdet handler ofte om skjæringspunktet mellom barns rett til deltakelse og barns rett til beskyttelse. Gjennom refleksjon og tydelige verdistandpunkt i alle nivå i organisasjonen kan man utforske prinsippet om barns rett til deltakelse, uten at det skal gå på bekostning av barns rett til beskyttelse. | nb_NO |
