«Bofellesskap til personer med utviklingshemming, - hva gjør boligens utforming og organisering med personene som bor der?»

Abstract

The HVPU reform was conducted in the early 1990s. It was later characterized as a housing reform, and municipal residential development became the reforms winner. Persons with intellectual disabilities who had previously lived in central institutions moved to private homes in their municipalities. The housing standards increased, and each person had a greater degree of self-determination.

Housing communities can be seen as an intermittent structure. It is both an administrative unit for service delivery and a social unit for localized apartments for those who live there, and for the personnel present to provide help to the residents. Housing communities are also something physical, - the houses consisting of outer and inner frames. Many housing communities were given the same external design and soon became categorized as pu-homes both among personnel in service and colloquially. The categorization and the view of differentness are independent of the size of the housing community, but will probably become enhanced when municipalities gather many with care needs at the same area. The labeled houses have contributed to the stigmatization of people with intellectual disabilities, which for the most part live on the side on the rest of the population.

I wanted to study what impact housing communities close to personnel bases has on the people who live there. The organization of service delivery close to a personnel base could mean that the residents receive help and support beyond what they want, or in need of. Closeness to personnel base also influences the self-determination of the residents. The fact that the personnel at all-time are located next door to the residents, dropping by, look to and observe them, contributes to that they have a form of power and control, which means that they at any time can intervene in the residents` lives and control them. By living in a housing community, the residents are subject to staff`s authority. The informants in this study lived in housing communities where personnel facilitated self-determination and had a major focus on independence. Despite this, I find that the residential design and purpose as an arena for care services maintain an asymmetry in the power relation that exists between the personnel and the residents, -and contributes to a lesser degree of independence for people with intellectual disabilities. The residences represent an important safety for many, -the question remains whether the persons with intellectual disabilities need for safety can be ensured in separate homes that they either own, or lease through the ordinary housing market.

HVPU-reformen ble gjennomført på begynnelsen av 1990-tallet. Den ble etter hvert karakterisert som en boligreform og reformens vinner. Personer med utviklingshemming som tidligere hadde bodd i institusjoner flyttet ut i egne boliger i kommunene. Boligstandarden økte og den enkelte fikk større grad av selvbestemmelse i sitt eget hjem.

Bofellesskap som en mellomliggende struktur, - det er både en administrativ enhet for servicelevering og en sosial enhet med samlokaliserte leiligheter for de som bor der, og personalet som er der for å gi beboerne hjelp. Bofellesskapene er også noe fysisk, - selve husene som består av ytre og indre rammer. Mange bofellesskap fikk samme ytre utforming og ble snart kategorisert som pu-boliger både blant ansatte i tjenesten og på folkemunne. Kategoriseringen og synet på annerledeshet er uavhengig av størrelsen på bofellesskapet, men vil sannsynligvis bare forsterkes når kommunene samler mange med omsorgsbehov på samme område. Merkelapphusene har bidradd til stigmatisering av mennesker med utviklingshemming som i store trekk bor og lever på siden av resten av befolkningen.

Jeg har ønsket å studere hva bofellesskap med nærhet til personalbase gjør med de som bor der. Organisering av tjenesteytingen fra en nærliggende personalbase kan innebære at beboerne mottar hjelp og støtte utover det de ønsker, eller har behov for. Nærhet til personalbase influerer også på selvbestemmelsen til beboerne. Det at personalet hele tiden befinner seg vegg i vegg med beboerne, stikker innom, ser til dem og følger med, bidrar til at de har en form for makt og kontroll som gjør at de når som helst kan intervenere i beboernes liv og overstyre dem. Beboerne er underlagt personalets autoritet bare ved å bo i bofellesskap med personalbase. Mine informanter bodde i bofellesskap der personalet tilrettela for selvbestemmelse og hadde stort fokus på selvstendighet. Til tross for dette finner jeg at boligenes utforming og hensikt som omsorgsarena er med på å opprettholde asymmetri i maktforholdet mellom personale og beboerne, - og bidrar til at mennesker med utviklingshemming blir mindre selvstendig. Boligene representerer en trygghet som er viktig for mange, - spørsmålet blir om trygghetsbehovet til personer med utviklingshemming kan ivaretas i separate boliger som de enten eier, eller leier i det ordinære boligmarkedet.