Cochleaimplantat og normalisering av døve barn: En kritisk diskursanalyse

Abstract

Cochleaimplantat er et nytt medisinsk audiologisk gjennombrudd med fokus på lyd og hørsel. Dette har satt i gang nye diskusjoner om hvilken språkopplæring døve barn burde ha. Operasjon av døve barn med cochleaimplantatteknologien, og slik mulighet til talespråklig kommunikasjon, har ført til at foreldrene til døve barn må ta stilling til hvilket språk deres barn skal ha etter operasjonen. De kan velge tospråklighet med norsk talespråk og norsk tegnspråk, eller enspråklighet med kun norsk talespråk. Rikshospitalet er en sentral aktør i habiliteringen av døve barn med cochleaimplantat og bidrar til å påvirke foreldrenes avgjørelse igjennom veiledning. Problemstillingene som besvares er:

Hvordan fremstilles døvhet som fenomen av deltakerne i diskusjonen som gikk i Tidsskrift for Den Norske Legeforening i perioden 2007 – 2011?

Hvordan påvirker de ulike syn på døvhet spørsmål rundt hva som er den beste oppfølgingen av døve barn som får cochleaimplantater?

Teoretisk grunnlag om D/døve, (re)habilitering, funksjonshemming og språk, har blitt brukt for å belyse problemstillingen. Historisk har en normalitetstenkning definert døve som funksjonshemmede. Dette har påvirket habiliteringen og vært med på å definere tegnspråk som et hjelpemiddel, og ikke et språk. Anerkjennelse av tegnspråk i offentlige dokumenter på 1960 tallet skapte en forandring i synet på D/døve og gruppen er i dag anerkjent som en språklig minoritet, snarere enn funksjonshemmede.

Materialet som er brukt for å besvare problemstillingen er hentet fra Tidsskrift for Den Norske Legeforening (2007 – 2011) hvor det i et tverrfaglig perspektiv argumenteres ulikt for hva som er egnet språkopplæringen for døve barn med cochleaimplantat. Denne studien er en litteraturstudie gjennomført ved hjelp av en kritisk diskurs analyse. Analysen er støttet av Foucauldiansk teori om diskursens makt, som sier at diskursene er det som skaper menneskets identitet og vår sosiale verden.

Resultatene viser at rehabiliteringen med cochleaimplantat er forankret i en tidligere forståelse av døvhet, og at det fortsatt finnes fordommer rundt bruk av tegnspråk. Vi vil også se at foreldrenes valg av språkopplæring er sterkt basert på en normalitetsforventing og ønske om et normalt språk. I analysen kan vi se at begrepet språk henviser til et talespråk, imens tegnspråket bare blir anerkjent som kompensasjon for manglede hørsel eller som støtte for talespråklig utvikling.