Brukermedvirkning i arbeid med individuell plan: - anerkjennelse og krenkelse

Abstract

Denne avhandlingen handler om individuell plan i forhold til brukere med rusmiddelproblemer, og med et særlig fokus på brukermedvirkning. Hensikten med studien har vært å få kunnskap om individuell plan er et nyttig redskap for brukere med omfattende rusmiddelproblemer. Dette er problematisert gjennom et fokus på om individuell plan fører til at brukerne mottar koordinerte, helhetlige og individuelt tilpassete tjenester og hva som fremmer og hemmer brukermedvirkning i dette arbeidet.

Studien er basert på en kvalitativ handlingsorientert forskningssamhandling mellom et kommunalt helse- og sosialkontor i tiden før NAV ble etablert og et universitet i Norge. Forskningsdesignet inkluderte helse- og sosialarbeidere og tidvis brukere i innsamlingen og tolkningen av data i en prosess som gikk over to år. Utvalget besto av brukere med omfattende og langvarige rusmiddelproblemer og helse- og sosialarbeidere som arbeidet med disse brukerne. Funnene er tolket i lys av Axel Honneths teori om anerkjennelse, ulike teorier om brukermedvirkning og rettslige bestemmelser for individuell plan.

Resultatene i denne studien viser at individuell plan ikke førte til koordinerte, helhetlige og individuelt tilpassete tjenester. Helse- og sosialarbeiderne hadde ulik forståelse av hvilken betydning den individuelle planen skulle tillegges i oppfølgingen av den enkelte brukeren. Enkelte av helse- og sosialarbeidernes regelorienterte tilnærming, manglende deltakelse på ansvarsgruppene, sviktende oppfølging av tiltak i planen og manglende interesse for brukernes medvirkning førte til at brukerne opplevde mangelen i oppfølgingen som krenkende. Krenkelsene bekreftet brukernes tidligere dårlige erfaringer med hjelpeapparatet og påvirket deres selvforhold i negativ retning, men også deres håp om en bedre fremtid. Til tross for dette kunne brukerne oppleve planen på et vis som nyttig, men da som en ”livsplan” som ga oversikt over mål og tiltak.

Studien viser at brukermedvirkning er mulig, både med brukere som arbeider med å få kontroll over sitt rusmiddelbruk og brukere som har et mer ambivalent forhold til dette. Brukermedvirkning fremmes av helse- og sosialarbeidere som anlegger en relasjonelt orientert tilnærming som preges av en ontologisk holdning som ivaretar brukernes subjektive forståelse av virkeligheten og sin personlighet. Brukernes kunnskap anses som valid og reliabel, den danner komplementær kunnskap til helse- og sosialarbeidernes i vurderingen og beslutningen om hvilke mål og tiltak som skal nedfelles i den individuelle planen. Gjensidig anerkjennelse mellom brukerne og helse- og sosialarbeiderne er en forutsetning for å lykkes med brukermedvirkning.

Det som hemmer brukermedvirkning er når helse- og sosialarbeiderne benytter en ekspertorientert tilnærming, hvor brukernes virkelighet blir forstått ut fra deres gruppetilhørighet. Helse- og sosialarbeiderne tar for gitt at deres kunnskap er innholdsrik nok til å forstå brukernes virkelighetsforståelse av sin situasjon og sine behov. Praksisen er rutine – og regelorientert, instrumentell og avstandstakende. Brukerne blir objekter for helse- og sosialarbeidernes handlinger og ved dette utsatt for en usynliggjøring, noe som har mange felles trekk med reifisering. Mangelen på gjensidig anerkjennelse hemmer muligheten for brukermedvirkning.

For å lykkes med individuell plan med brukere med omfattende og langvarige rusmiddelproblemer mener de selv at det er viktig å ha tro på deres mulighet til å forbedre sine liv, informere dem fra dag en om individuell plan og ta hensyn til deres dårlige hukommelse og konsentrasjonsproblemer. Tilrettelegge for lange relasjoner til én bestemt helse- og sosialarbeider for å kunne ta opp sensitive temaer, ikke sanksjonere deres ærlige beskrivelser av sin situasjon, som bruk av rusmidler, slik at den individuelle planen kan baseres på deres virkelige liv. Videre er det sentralt å bruke ord som de forstår, bruke planen som dagsorden på møter og justere den slik at den er i samsvar med brukernes reelle liv. Til slutt er det vesentlig at alle involverte helse- og sosialarbeidere prioriterer å delta i ansvarsgruppene, følger opp de planlagte tiltakene og utøver en praksis basert på en felles forståelse av den individuelle planen i oppfølgingen av brukeren.

This thesis is about individual plan in relation to service users with alcohol and other drug use disorder (AOD), and with a specific focus on user involvement. The aim of the study was to gain knowledge about the conditions that contribute to the success or failure of reaching the goal of coordinated, holistic and individually customized health- and social services to service users with drug/alcohol problems. This was problematized through focusing on a user involvement perspective, what promotes or inhibits user involvement.

The study is based on a qualitative approach, a co-operative inquiry between a municipal health- and social service office, shortly before the establishment of NAV (The Norwegian Labour and Welfare Administration) and a university in Norway. The research design included health- and social service workers and partly users as participants in the collection and interpretation of data in a process that lasted for two years. The informants were service users with compound and long lasting problematic use of alcohol and drugs and health- and social workers who deals with these people. Data is interpreted in light of Axel Honneths theory about recognition, user involvement theory and statuary provisions.

The results show that individual plan do not lead to coordinated, holistic and individually customized health- and social services. The health- and social workers have different understanding of individual plan and the interpretation of the plan in the following up of users. Some of the health- and social workers regular approach, lack of participation in joint meetings, failing to following up actions that were planned and lack of interest in user involvement lead to users experiencing humiliation. These humiliations confirmed the user’s previous bad experiences with the health- and social services and influenced their self-esteem in a negative way, and also their hope for a better future. In spite of this, the users experienced the plan as a useful “life plan” in a way, it gave an overview of their goals and actions.

The study shows that user involvement is possible, both with users that work to control their substance problems and users that are more ambivalent to this. User involvement promotes practices where health- and social workers’ approaches are relation orientated, characterized by an ontological attitude that ensure the users’ subjective understanding of reality. Furthermore, when users’ knowledge is considered valid and reliable, and form complementary knowledge to the health- and social workers in the assessment and decision of designing the individual plan. User involvement demands intersubjective recognition.

User involvement is inhibited by health- and social workers’ expert orientated approaches, where the users’ reality is understood by their group-belonging. The health-and social workers take for granted that their own knowledge is comprehensive enough to perceive the users’ understanding of his situation and needs. The practice is routine- and regular orientated, instrumental and distanced. The users are objects to the health- and social works actions and by this exposed to invisibility, which has many similarities to reification. User involvement is inhibited by the lack of intersubjective recognition.

To succeed with individual plan in relation to users with alcohol and drug use disorder the users themselves mean it is important to have faith in their ability to change their life situation, inform them from day one about the individual plan and consider their bad memory- and concentration problems. It is essential to prepare for long relations with one particular health- and social worker whom they may open up for sensitive themes, not sanctioning their descriptions of their situation, like actual substance use, so the plan can be based on their real life situation. Further it is important to use words they understand, use the plan as agenda at meetings and adjust it to the user’s actual life. At last it is crucial that all the involved health- and social workers prioritize to attend joint meetings, follow up planned actions and perform practice based at a common understanding of the individual plan in the following up of the user.