Praksis som kunnskapskilde: En studie av brukeres og hjelperes erfaringer

Abstract

Praksis som hjelp er utforsket i denne avhandlingen. Det gjelder praksis som velferdstjenester gitt av kommunalt ansatte helse- og sosialarbeidere til mennesker med sosiale og psykiske problemer i små, rurale kommuner. Denne praksis omtales som sosialt arbeids praksis. Samfunnets politiske, økonomiske og sosiale strukturer gir rammer for sosialt arbeid, og hvordan sosiale problemer forstås og kan løses.

Sosialt arbeids praksis kjennetegnes av å være kontekstuelt, ubestemmelig og tvetydig, noe som gjør det vanskelig å predikere hva som gir riktige og gode løsninger i konkrete situasjoner. Derfor må helse- og sosialarbeidere selv velge praksis i de konkrete situasjonene. Praksis er en normativ virksomhet der dømmekraft og etiske hensyn til den andre har betydning for om praksis blir god for brukeren. Praksis er i seg selv en viktig kunnskapskilde med avklarende prosesser for å definere problemer og velge praksis. Sosial konstruksjonisme og diskurs anvendes som analytiske perspektiv på konstruksjoner om praksis. Det er foretatt kvalitative intervju med brukere og deres hjelpere om erfaringer fra praksis. Data fra både brukere og deres hjelpere gir en større bredde av praksis enn om det hadde vært fra bare brukere eller bare hjelpere.

Analyse og drøfting av datamaterialet gir fem hoveddiskurser med tyngde på hjelperes diskurser om praksis. Brukeres diskurs er hverdagsliv i velferdsavhengighet, mens hjelperes diskurser er praksis: a) som variert og sammensatt, b) som økonomisk sosialhjelp med omfattende støtte, c) etter regler og standarder og d) som behandling. Møtet mellom brukeres og hjelperes diskurser drøftes, og tydeliggjør konflikter eller samsvar mellom diskursene.

Brukeres problemer i livet kommer til uttrykk på forskjellige måter, og viktig hjelp blir praksis som bidrar til å håndtere hverdagen slik at den blir meningsfull. Brukere er aktører i å tilpasse hjelp inn i egen hverdag. Selv om hjelp inngår som bare en liten del av brukeres hverdag, har den avgjørende betydning for hvordan hverdagen blir. Hjelp kan gi en bedre hverdag selv om det ikke betyr at brukere blir selvstendige og uavhengige i framtiden.

Samarbeid mellom hjelpere og brukere gjennom dialoger, refleksjon og deltakelse i praksis, gir kunnskap som grunnlag for hjelperes praksisvalg. Praksis som bidrar til gode løsninger på brukeres sammensatte problemer, balanserer mellom å støtte brukere i håndtering av hverdagen, og å utfordre dem til økt mestring. Praksis som retter seg mot brukerens totale situasjon og sammenheng mellom problemene, er variert og fleksibel både i form og innhold. Praksis som støtter opp om brukernes egeninnsats, framstår som god hjelp for dem.

Når hjelpere definerer brukeres problemer og velger arbeidsmetoder etter forhåndsdefinerte forståelser, teorier eller mandat, begrenser hjelp seg til det definerte problemet. Hjelpere har ekspertise og kan være suverene i definisjon av problemer og valg av arbeidsmåter, noe som kan gjøre det vanskelig å få til et samarbeid mellom hjelpere og brukere om felles mål. Når hjelpers definisjoner er ydmykende for bruker, unngår hun å søke hjelp til tross for store hjelpebehov. Alternativt kan andre hjelpesøkende strategier anvendes og blir til motmakt. Problemer som ikke passer inn i hjelperes definisjoner og arbeidsmåter, har lett for å bli oversett eller overlatt til brukere selv å løse. Forhåndsdefinerte problemer med påfølgende valg av arbeidsmetoder blir ikke alltid til god hjelp i brukeres totale og komplekse situasjon som kan inneholde mange problemer. Disse bør forstås og må løses på forskjellige måter. Praksis som vektlegger god relasjon mellom hjelper og bruker, kan tilsløre hjelpers makt i problemdefinisjoner og valg av arbeidsmetode.

This dissertation investigates practice as support. It specifically looks at practice in the context of welfare services provided by municipally-employed health care and social workers for people with social and mental health problems in small, rural communities. This practice is referred to as social work practice. Society`s political, economic and social structures provide frameworks for social work, and for how social problems are understood and can be resolved.

Social work practice is contextual, uncertain and ambiguous, making it difficult to predict what leads to appropriate and good solutions in concrete situations. For this reason, health and social workers must themselves choose forms of practice. Practice is a normative activity in which judgment and ethical consideration for the other has importance for whether the resulting practice is good for the user. Practice is itself an important source of knowledge in processes where concrete situations need to be clarified, in order to define problems and make practical choices.

Social constructionism and discourse analysis provide an analytic perspective from which to investigate constructions about practice. Qualitative interviews with users and their social workers about experiences from practice are carried out in the study. Including data from both users and their social workers provides a greater breadth of insight into practice than if it had been produces from only one of these groups.

Analysis and consideration of the data result in the identification of five main discourses, with most deriving from data gathered in interviews with the social workers. Users’ discourses focus on dependence upon welfare in everyday life. The discourse of social workers present social work practice: a) as varied and complex, b) as economic social assistance with extensive support, c) as being according to rules and standards, and d) as therapy. As part of the analysis, the interaction between users and care workers is discussed, and conflicts or accordance between the different discourses are identified and clarified.

The problems users face in their lives are expressed in different ways, and helpful support takes the form of practice that contributes to managing everyday life such that it becomes meaningful. Users are actors who must make help fit with their own everyday lives. Although help is only a small part of the users’ everyday life, it has a decisive importance for what everyday life is like. Support can give make everyday life better even if it does not mean that the user will become independent of it in the future.

Cooperation between social workers and users through dialogue, reflection and participation in practice provides a basic source of knowledge for the ongoing choices of practice social workers make. Practice that leads to good solutions to users’ complex problems balances between supporting users as they manage everyday life and challenging them to improve their mastery over situations. Practice that is directed towards users’ total situations and the links between problems is varied and flexible in both form and content. Practice that supports users’ own initiatives is projected as good help for users.

When social workers define users’ problems and chose working methods according to predefined understandings, theories or mandates, help becomes limited to how the problem is defined. Social workers, with their expertise, are excellent at defining problems and choosing working methods, but this can make it difficult to achieve cooperation on common goals between users and social workers. When social workers’ definitions are humiliating to users, they avoid seeking help despite being in great need of support. Alternatively, other helpseeking strategies are sometimes invoked and become counterproductive. Pre-defined problems with their associated choices of working methods are not always of help in the context of users’ entire and complex situations, which can be comprised of many problems that must be understood and resolved in different ways. Moreover, practice that emphasizes a good relationship between social worker and user can veil social workers’ power to define problems and chose working methods.