Brukermedvirkning i sosialtjenesten: En studie av sosialarbeidernes perspektiv

Abstract

Avhandlingens tema er brukermedvirkning i sosialtjenesten. Dette blir belyst ved å fokusere på sosialarbeidernes perspektiv. Problemstillingen er:

Hva fremmer og hemmer brukermedvirkning i sosialtjenesten ifølge sosialarbeidernes perspektiv?

Avhandlingen bygger på data som er innsamlet i forbindelse med et samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Stavanger og en kommunal sosialtjeneste. Som et delprosjekt ble det gjort forsøk med brukermedvirkning på systemnivå. Det er benyttet ulike kvalitative forskningsmetoder. I datainnsamlingen er det benyttet praksisforskning, feltarbeid, fokusgruppemøter og individuelle intervju. Datamaterialet består av prosjektrapporter, feltnotater, skriftlige dokumenter og intervjuutskrifter.

Avhandlingens teoretiske tolkningsramme er sosialkonstruksjonisme. Resultatene av studien beskrives gjennom å belyse hvordan sosialarbeiderne opplever at de tre aktørene, sosialarbeiderne, brukerne og konteksten, henholdsvis fremmer og hemmer brukermedvirkning.

Brukerens nærvær, var det som ifølge sosialarbeidernes perspektiv var den viktigste faktoren for å fremme brukermedvirkning. I tillegg var sosialarbeiderens idealer og motivasjon aktivt medvirkende til å fremme en slik arbeidsmåte. Tiltaksarbeid eller oppfølgingsarbeid, arbeid der sosialarbeiderne fulgte brukerne opp over tid, var det arbeidet sosialarbeiderne opplevde var best egnet til brukermedvirkning. Sosialarbeiderne erfarte at brukermedvirkning på systemnivå var nyttig både for brukere, sosialarbeidere og for kontoret.

Det som hemmet brukermedvirkning ifølge sosialarbeidernes perspektiv, var saksbehandling uten brukerens nærvær. Sakene ble da behandlet som en kategori etter oppsatte regler og rutiner. Sosialarbeidernes tradisjon for å se seg selv som problemløsere og eksperter hemmet også brukermedvirkning og førte til at sosialarbeiderne handlet på vegne av brukerne. Mangel på tid og vansker med å prioritere var det som ifølge sosialarbeidernes perspektiv var den største hindringen for brukermedvirkning.

Når det gjaldt brukermedvirkning på systemnivå, ble dette arbeidet hemmet av at sosialarbeiderne opplevde at brukerne hadde behov for å skjermes. Sosialarbeiderne opplevde det også skremmende å skulle møte mange brukere samlet. Hvilken myndighet og hvor mye makt en brukergruppe skulle ha, var for sosialarbeiderne et vanskelig spørsmål som forble ubesvart. Gjennom konkret arbeid med en brukergruppe, erfarte sosialarbeiderne at brukerne skjermet seg selv. Det å rekruttere brukere til brukergruppen var imidlertid arbeidskrevende og det å gjøre brukergruppen selvdreven var noe som var vanskelig. De erfarte møtet med brukere i gruppesammenheng som en ny og positiv opplevelse. De opplevde imidlertid at de hadde manglende erfaring og kunnskap om sosialt gruppearbeid.

Med mangel på tid, opplevde sosialarbeiderne at det var helt nødvendig at ledelsen tok ansvar for arbeidet med brukermedvirkning på systemnivå. For at dette skulle kunne inngå som en naturlig del av det daglige arbeidet og ikke som en ekstra arbeidsoppgave ved siden av, var det nødvendig med klare signaler fra ledelsen. I tillegg ga sosialarbeiderne uttrykk for at stadige omorganiseringer hemmet arbeidet. Sosialarbeiderne erfarte også at sosialtjenesten var pålagt en del oppgaver og underlagt en del føringer og rammer som ikke nødvendigvis lot seg kombinere med brukermedvirkning.

Studiens resultater viser at en del kunnskap som sosialarbeiderne tok for gitt, ble endret i forbindelse med utprøving og utforsking. Den nye kunnskapen ga sosialarbeiderne nye handlingsmuligheter. De største ”sannhetene” som sosialarbeiderne tok for gitt, var at brukermedvirkning var ønskelig, og at brukermedvirkning var mulig. Avhandlingen synliggjør at disse ”sannhetene” er avhengig av hvilket innhold som legges i begrepet brukermedvirkning.