| dc.description.abstract | I de siste par tiårene har det vært gjennomført et økende antall studier som handler om utviklingshemmedes egne perspektiver på sin tilværelse. Det dreier seg særlig om kvalitative studier, herunder observasjons- og intervjustudier. Denne avhandlingen inngår i rekken av kvalitative studier hvor utviklingshemmede har vært informanter. Ved bruk av deltakende observasjon, feltsamtaler og intervjuer har sju unge voksne (18 – 30 år) med mild utviklingshemming vært fulgt over en periode på to år; hjemme, i daglig virksomhet og i fritid. Fokus har vært på hvordan de presenterer seg selv og sitt dagligliv, hvordan det er for dem å leve med en funksjonsnedsettelse og hvordan de samhandler med sine ansatte hjelpere. Personer med utviklingshemming gis i offentlige dokumenter og handlingsplaner rett til deltakelse og likestilling i dagligliv og samfunnsliv, men møtes av segregerte og spesielt tilrettelagte tiltak som plasserer dem på avstand fra andre. Et spørsmål i avhandlingen er hvordan det er å leve med slike kryssende forventninger til hvem en er og hva en har behov for.
Teoretisk har studien vært forankret i en del av Goffmans perspektiver. Hans dramaturgiske perspektiv, ritualmetaforen og teorier om snakk som sosial interaksjon har vært brukt for å kunne analysere hvordan informantene beskriver seg selv overfor andre og hvordan de inngår i sosial samhandling. Videre har enkelte teorier om identitet vært benyttet, sammen med nyere forståelser av individuelle og kollektive identiteter, for å belyse hvordan det er å leve med en tilskrevet identitet som utviklingshemmet. Goffmans rammeanalyse har vært brukt for å studere nærmere hvilke perspektiver ulike deltakere benytter seg av i sosial interaksjon, og når fysiske og organisatoriske rammer rundt informantene blir beskrevet.
Gjennomgående i informantenes selvpresentasjoner er at de i hovedsak betrakter seg selv som vanlige mennesker. De viser fram at de bor som andre, er i arbeid og deltar sammen med venner og kjente i aktiviteter i fritiden. I tråd med måten en vanligvis presenterer seg på, prøver de å gi et positivt bilde av hvem de er. Dette innebærer at de forteller om hva de kan, hva de liker og hvem de pleier å være sammen med. Samtidig blir forhold som gjør dem forskjellig fra andre, underkommunisert. Dette betyr ikke at informantene ikke er klar over at det er sider ved dem som gjør dem forskjellig fra andre. De skjuler ikke at de jobber i vernet virksomhet, har støttekontakt eller hjelp hjemme. Når de likevel fastholder at de primært er vanlige mennesker, kan dette forstås som at de ser på identiteten som utviklingshemmet eller hjelpetrengende, som bare en av mange identiteter, og den presenteres ikke som avgjørende for hvordan de oppfatter seg selv.
Den offentlige hjelpen informantene mottar, ser de ut til å ta i mot på en selvfølgelig måte, noe som kan antyde at de har tatt inn over seg at de lever i et velferdssamfunn hvor retten til nødvendig assistanse er nedfelt i lovverk og offentlig politikk. Med få unntak ser de heller ikke ut til å reagere negativt på at de tilbys spesielt tilrettelagte omgivelser på flere livsområder. I hovedsak sier informantene seg fornøyd med sin livssituasjon, noe som kan tyde på at de ikke fullt ut er klar over hvilke muligheter andre unge voksne har, eller at de ikke sammenlikner seg med ikke-utviklingshemmede. Oppsummert presenterer informantene seg som voksne aktive samfunnsmedlemmer som har behov for litt ekstra assistanse fra omgivelsene. Når de får slik støtte, er de fullt ut i stand til å leve hele og aktive liv.
Informantenes selvpresentasjoner står imidlertid ikke for seg selv, men møtes av omgivelsene, både i form av kontakt med nærpersoner og i form av samfunnsskapte forståelser av hvem personer med utviklingshemming er. I daglig samhandling med nære offentlige tjeneste-utøvere opplever informantene ofte å få støtte for måten de forstår seg selv på. Men det finnes også situasjoner hvor de opplever at deres egen selvforståelse undermineres, og at de møtes som i hovedsak utviklingshemmede eller tjenestemottakere. Støtte fra nærpersoner kan dessuten i en del sammenhenger oppfattes som fiktiv fordi den ikke er støtte til det informantene reelt sett kan eller er. Slik støtte kan sammenliknes med måten en bekrefter barn på, og den blir da en støtte som er ment å bidra til at informantene ikke mister ansikt, men kan opprettholde sin forståelse av at de er kompetente. De spesielt tilrettelagte omgivelsene kan også ses på som noe som bryter med måten informantene forstår seg selv på. Informantenes reaksjoner på de spesielle omgivelsene er imidlertid overveiende positive; noe som kan tyde på at de også har tatt inn over seg gjengse forståelser av hvordan hverdagen skal være for personer som dem. | nb_NO |
