Veiledningskompetanse blant sykepleiere i Nepal

Abstract

Introduksjon: Det pågår en diabetesepidemi i den sørlige delen av Asia som også rammer Nepal. Nepalsk helsevesen står ovenfor store utfordringer med å forebygge og behandle diabetes mellitus type 2, og sykepleierne har en sentral rolle i dette arbeidet. Hensikten med denne studien er å finne ut hvordan sykepleiere i Nepal veileder pasienter med nylig oppdaget diabetes mellitus type 2.

Metode: Oppgaven er basert på kvalitativ metode, og skrevet i forbindelse med faget HSYK304P, prosjekt utland. Gjennom to kvalitative intervju med sykepleiere fra et sykehus i Nepal, samt erfaringer og observasjoner fra praksis i Nepal og Norge, er problemstillingen drøftet i lys av forskning og relevant litteratur.

Resultat: Resultatene viser at pasientene får en veiledningstime med sykepleier, uten muligheter for oppfølging. Her formidler de kunnskap om sunt kosthold, regelmessig aktivitet og god fothygiene. Hensikten med veiledningen er å gi pasienten nødvendig kunnskap til å gjennomføre en livsstilsendring, og dermed forebygge komplikasjoner. Likevel rapporterer sykepleierne at flere av pasientene ikke følger rådene de får. Årsaken til dette er sammensatt og skyldes blant annet bakenforliggende faktorer, som samfunnsproblemer og økonomi.

Konklusjon: Sykepleierne veileder pasientene til livsstilsendringer ut ifra de forutsetninger pasienten har. I oppgaven kommer det frem at pasienter som får veiledning har bedre prognose. Å gjennomføre veiledningen på en hensiktsmessig måte er en stor utfordring for sykepleierne i Nepal, og det viser seg at mange av faktorene for en vellykket veiledning ligger utenfor sykepleiernes kontroll.

Introduction: Diabetes mellitus type 2 is a growing epidemic in the southern parts of Asia including Nepal. The medical system in Nepal is facing major challenges when it comes to both preventing and treating the disease. Nurses are important factors in the work to better the situation. The purpose of this study is to research how nurses in Nepal give counselling to patients that have newly been diagnosed with diabetes mellitus type 2.

Methods: Quality method is used. Two interviews with nurses with specialization in counselling patients with diabetes were conducted at a teaching hospital in Nepal. This was done when I had my clinical placement in the country in connection to the subject HSYK304P, project abroad. Data is also collected from own observations, both during counselling sessions and general observations. Research and relevant literature are used to substantiate this study.

Results: The results show that the nurses guide their patients during counselling sessions, but without the possibility to follow up. They want to give their patients knowledge about the importance of healthy diet, regular activity and good foot hygiene. The nurses believe that they can guide their patients with necessary knowledge to make changes in their lifestyle and thereby prevent complications. Nevertheless, they report that several of the patients do not follow the guided advices that the nurses give. This is due to external factors such as economy and problems within the society.

Conclusion: In Nepal, nurses guide patients to change their lifestyle based on the patient’s preconditions. This study shows that patients who receive counselling have better prognosis. A major challenge for the nurses in Nepal, is to make the outcome from their counselling as useful as possible for their patients. It turns out that many of the factors for successful counselling are beyond the nurses’ control.