Logistikk i STFK: En studie av mulige distribusjonsløsninger til offentlige enheter i Sør-Trøndelag

Abstract

Sør-Trøndelag Fylkeskommune(STFK) ønsker å se nærmere på hva slags endringer de kan gjøre i varetransportorganiseringen for å kunne redusere kostnader og miljøskadelige utslipp. Som en del av dette ønsket de en vurdering på hvorvidt samkjøring i distribusjonsnettet vil kunne ha denne effekten. Modeller og teori fra transport-, og logistikklitteraturen, samt undersøkelser blant STFK-enheter, transportører og leverandører er benyttet for å analysere dette nærmere. STFK har per i dag primært en koordinatorrolle i sitt eget distribusjonsnettverk, som utelukkende tar direkte styring innenfor innkjøp og rammeavtaler. De har bevisst overlatt detaljorganiseringen av transport til sine leverandører som et vedheng til innkjøpskontraktene mellom dem.Det er imidlertid funnet at STFK, i egenskap av å være en offentlig organisasjon som ikke detaljstyrer transporten i sitt distribusjonsnettverk, har hatt svært mye til felles med en rekke svenske kommuner og län som gjennom de siste årene har forsøkt å implementere ulike samdistribusjonssystemer. Deres erfaringer, kombinert med lokale perspektiver hentet fra aktører i Sør-Trøndelag, har dannet et sammenligningsgrunnlag for STFKs situasjon.Sammenligninger mellom de svenske eksemplene, og med relevant teori, viser at STFK har mange av de samme forutsetningene, mulighetene og utfordringene som de fleste svenske eksemplene, faktorer hvis i stor grad har hatt betydning for utfallet av deres utprøvninger. De svenske eksempelorganisasjonene har hatt stor gevinst av sine samdistribusjonsløsninger, og de aller fleste av dem er fremdeles i drift. Følgelig blir det konkludert med at STFK trolig vil kunne realisere lignende gevinster.Forslagene som fremmes i oppgaven er å forsøke en implementering av samkjøring, i første rekke gjennom en konsulentutredning. Dersom prosjektet finnes levedyktig, bør STFK søke å strategisk forankre prosjektideen, -målet og forventede resultater i alle tilknyttede organisasjoner, da dette er en kritisk suksessfaktor for denne typen implementeringer. Videre bør de søke å innføre en type samkjøring som i så stor grad som mulig tar høyde for de lokale forholdene i Sør-Trøndelag; det anbefales at en tredjepartstransportør tar seg av driftingen av dette systemet, basert på svenske erfaringer. Avslutningsvis etterspør forfatterne et initiativ til å samarbeide med Trondheim Kommune, som nylig har vedtatt opprettelsen av et slikt system, siden begge disse offentlige organisasjonene har de samme offentlige overordnete mål og funksjoner.