Røntgen helkropp med mistanke om barnemishandling

Abstract

Bakgrunn: Røntgenprosedyrer blir i hovedsak utviklet individuelt på sykehus eller helseforetak, og gjennom praksis har vi sett at utformingen og innholdet hos disse har store variasjoner. I denne studien vil vi derfor se nærmere på prosedyrer for «røntgen helkropp med mistanke om barnemishandling» i bruk ved norske sykehus. Prosedyrene vil bli vurdert opp mot gjeldende nasjonale retningslinjer, samt ulike kriterier hentet fra litteratur og lovdata.

Metode: Studien er en metodetriangulerende innholdsanalyse der datagrunnlaget tar utgangspunkt i innsamlede prosedyrer for «Røntgen totalskjelett med mistanke om barnemishandling». En forespørsel ble sendt ut til 20 sykehus og helseforetak i Norge, hvorav 13 av disse, fordelt på landets regioner og helseforetak, deltok.

En analysemodell med kriterier ble utarbeidet for å vurdere de innsamlede prosedyrenes innhold og utforming. Modellen er tredelt og består av generelle kriterier, spesielle kriterier og projeksjoner. Kriteriene omfatter blant annet eksponeringsparametere, aldersspesifisering, bildekriterier og bruk av referanser.

Resultat: 2 av 13 prosedyrer opplyser om eksponeringsparametere. 2 henviser til gjeldende nasjonale retningslinjer. 2 presiserer at undersøkelsen er standard for barn opptil 2-3 år, og at eldre barn skal ha individuelt tilpasset undersøkelse. 1 prosedyre oppfyller anbefalte projeksjoner jfr. nasjonale retningslinjer. Antall bilder i prosedyrene varierte fra 15 til 28 eksponeringer.

Konklusjon: Studien avdekket store variasjoner på prosedyrenes utforming og innhold, der nasjonale retningslinjer og prosedyrekriterier er oppfylt i varierende grad. Et flertall av prosedyrene har både for få og for mange projeksjoner i forhold til nasjonale retningslinjer, og henviser i tillegg til utdaterte kilder. Dette kan tyde på at det er behov for en nasjonal konsensus for utarbeidelse en felles nasjonal prosedyre som er faglig oppdatert og reproduserbar. På en annen side er ikke en nasjonal konsensus nødvendigvis et mål i seg selv dersom sykehusenes individuelt utviklede prosedyrer er tilstrekkelige for å bekrefte eller avkrefte mistanken om barnemishandling.

Background: Skeletal surveys are mainly developed individually by hospitals or institutions, and through our period of practical training, we have witnessed large disparities in design and content. This study will examine the protocol “skeletal survey for suspected physical child abuse” currently used by Norwegian hospitals, where the protocols will be assessed in regards of national guidelines, as well as various criteria derived from literature and legal data.

Method: The study is a mixed method content analysis where the datasets included, originates from the collected protocol “skeletal survey for suspected physical child abuse”. An inquiry was sent out to 20 hospitals and institutions dispersed throughout Norway, in which 13 responded and participated.

An analytical model with unique criteria was designed to assess the contents and designs of the collected protocols. The model is three-part and contains general criteria, special criteria, and projections. The criteria further include exposure parameters, age specification, image criteria, and the use of references.

Result: 2 of 13 skeletal surveys contain exposure parameters. 2 refers to current national guidelines. 2 protocols elucidate that the examination is standard for children up to 2-3 years of age, and that older children should be considered on a case-by-case basis. 1 protocol meets recommended projections, cf. national guidelines. The number of images in the skeletal surveys varies from 15 to 28 exposures.

Conclusion: The study revealed large disparities in design and contents of the protocols, where national guidelines and protocol criteria is fulfilled to a varying degree. Most of the protocols have both too few and too many projections compared to national guidelines and some refer to outdated sources. The results may indicate the need of a national consensus of the current skeletal surveys, to make a joint, national protocol that is academically updated and reproducible. This may not be the main target if the current skeletal surveys, made by the hospitals are sufficient to confirm or disprove the suspicion of child abuse.