Intensivsykepleieres erfaringer med tidlig mobilisering av intuberte pasienter

Abstract

Introduksjon: Kognitiv og nevromuskulær svikt er noen av komplikasjonene som kan oppstå som følge av intensivbehandling. Tidlig mobilisering sikter på å forebygge eller redusere disse komplikasjonene.

Hensikt: Å beskrive intensivsykepleiernes erfaringer med tidlig mobilisering av intuberte pasienter.

Metode: En kvalitativ studie med deskriptiv design og induktiv tilnærming, med semistrukturerte intervju av åtte intensivsykepleiere. Studiens tilnærming er inspirert av hermeneutikk og fenomenologi. Datamaterialet er analysert med hjelp av systematisk tekstkondensering.

Resultat: Seks kategorier ble identifisert relatert til tidlig mobilisering av intuberte pasienter; «hensynet til intensivpasienten», «forsvarlig mobilisering», «klinisk blikk», «ressursmangel», «tverrfaglig samarbeid» og «standardisering av mobilisering». Intensivsykepleierne belyser at de mobiliserer med hensyn til pasientens rehabilitering og livet etter intensivoppholdet. Intensivsykepleiernes yrkesrolle med sine ressurser og kliniske vurderinger er av stor betydning for både tilrettelegging, organisering og gjennomføring av tidlig mobiliseringspraksis. Samtidig oppleves dyp sedering, mangel på personell, tid og utstyr som en barriere for gjennomføring av tidlig mobilisering. Tverrfaglig samarbeid ble betraktet som en viktig ressurs. Dog er det en mangel på klare retningslinjer for hvordan mobilisering skal gjennomføres på en trygg og forsvarlig måte.

Konklusjon: Tverrfaglig samarbeid og klare retningslinjer ses som nødvendig for tidlig mobilisering av intuberte pasienter i en intensivavdeling. Hvilke barrierer som er til hinder for tidlig mobilisering må kartlegges, og direkte adresseres for en suksessfull implementering. Det er behov for ytterligere forskning for å få mer utdypet kunnskap om intensivsykepleiernes erfaringer med tidlig mobilisering av intuberte pasienter.

Introduction: Cognitive and neuromuscular failure are some of the complications that may occur due to intensive treatment. Early mobilization aims to prevent or reduce these complications.

Aim: To describe the experiences of critical care nurses with early mobilization of intubated patients.

Methods: Qualitative study with descriptive design and inductive approach inspired by hermeneutics and phenomenology. Semi-structured interviews of eight critical care nurses. The data is analyzed using systematic text condensation.

Results: Six categories were identified in relation to early mobilization of intubated patients; “in regards of the ICU patient”, “safe mobilization”, “clinical assessments”, “lack of resources”, “interdisciplinary cooperation” and “standardization of mobilization”. The critical care nurses highlight that they are mobilizing with regards to the patient's rehabilitation and their life after the ICU stay. The occupational role of critical care nurses with their resources and clinical assessments, is of great importance for both the facilitation, organization and implementation of early mobilization practices. At the same time, deep sedation, the lack of personnel, time and equipment is experienced as barriers to early mobilization. Interdisciplinary cooperation was considered an important resource. Nevertheless, there is a lack of clear guidelines on how to mobilize in a safe and sound manner.

Conclusion: Interdisciplinary cooperation and clear guidelines are needed to early mobilize intubated patients in the ICU. At the same time, it must be identified which barriers are preventing early mobilization, and directly address them for a successful implementation. Further research is needed to gain more in-depth knowledge of critical care nurses’ experience of early mobilization of intubated patients.