Hvorfor ikke tegne på veggen?: En studie av å være tilskuer til sin egen deltakelse i (re)produksjonen av diskurser

Abstract

Å “tegne på  veggen” er et eksempel på  en handling som kun kan bedømmes av subjektet i relasjon til forventninger om hva som er akseptert og ikke akseptert. Utgangspunktet for studien er å studere subjektets forhold til diskurser, med et spesielt fokus på  inntrykket av gatekunst og graffiti. Studien fokuserer på at produktet av handlingen med å endre landskapet på  en uinvitert måte (å “tegne på veggen”), kan bidra til å legalisere produksjonens assosiasjon med noe uakseptabelt. På denne måten skapes det en kontrast mellom subjektets behov for å forholde seg til forventninger til å bedømme en slik handling, og subjektets inntrykk av kvaliteten på “beviset” for handlingen. Dette fenomenet legger grunnlaget for min egen definisjon av begrepet landskapshacking. Landskapshacking refererer til det øyeblikket et subjekt aksepterer og setter pris på resultatet av en endring i landskapet, som i utgangspunktet er gjennomført på en uakseptabel måte i forhold til etablerte og tatt for gitte handlings- og meningsmønstre. Begrepet bidrar til å illustrere et polaritetsforhold mellom tilskueren og deltakeren, når det gjelder subjektets forhold til diskurser. Tilskueren refererer til subjektets evne til å observere, på en passiv måte, sin egen aktive deltakelse i (re)produksjonen av diskurser. Hovedpoenget med studien er til slutt å reflektere over tilskuerens egenskaper, der tilskueren beskrives som et ærlig, ufarliggjørende og latterfylt aspekt ved subjektet, i forhold til deltakerens “angstfulle” og krevende tilværelse i forholdet med å møte forventninger. Intensjonen med teksten er både å skrive fra, og om, tilskuerens perspektiv i forhold til diskurser.