Kronisk utmattelsessyndrom i et selvpsykologisk perspektiv
Abstract
Oppgavens tema er Kronisk utmattelsessyndrom (CFS/ME). Lidelsen er kjennetegnet ved fullstendig utmattelse for de som er rammet, i tillegg til at pasientene ofte også rapporterer om tilleggssymptomer. Utmattelsen er annerledes enn vanlig slitenhet, og bedres ikke etter søvn og hvile. Utmattelsen kan ramme i ulike grader, men fører ofte til store funksjonstap for pasientene. Lidelsen blir betraktet som sammensatt, og det råder mye usikkerhet ifht dens årsaksforklaringer, samt et utilstrekkelig behandlingstilbud (Kunnskapssenteret, 2006). I denne oppgaven tas det utgangspunkt i tanken om behov for å se på lidelsen med nye forståelsesrammer, og da med fokus på mer intrapsykiske opprettholdende faktorer. Oppgavens problemstilling er: Hva kan en mer dynamisk, selvpsykolgisk vinkling på CFS/ME tilføre forståelse av lidelsen, og hva kan en alternativ psykologisk behandlingsmodell for lidelsen være? En selvpsykologisk forståelsesramme er valgt, og det er gjort ut fra tanken om at det med et intrapsykisk fokus er relevant å fokusere på våre underliggende behov, som er sentralt i selvpsykologien. Det presenteres i denne teoretiske oppgaven en hypotese om hvordan symptomet utmattelse kan ha en funksjon for pasienten, som gjør at det opprettholdes. Oppgaven fokuserer på det som blir betraktet som kjerneelementer i nyere selvpsykologi; tidlige relasjoners betydning for fornemmelsen av et helt og sammenhengende selv, og den sentrale rollen affekter og affektregulering spiller i organisering av selvopplevelse og selvutvikling.
Med nyere selvpsykologi og fokus på selvutvikling som rammeverk, er det i oppgaven valgt å studere perspektivene Affektbevissthetsmodellen, affektiv inntoning og mentalisering, selvmedlidenhet (self compassion), og Korttidsdynamisk terapi. Etter den teoretiske gjennomgangen av perspektivene, er det tydelig at de er forenelige med oppgavens hypotese, og det ble da mulig å utdype, konkretisere og gi ulike innfallsvinkler til den opprinnelige hypotesen. Svar på problemstillingens første del er at en mer dynamisk vinkling kan gi en alternativ forståelse for CFS/ME. Symptomes funksjon kan være en form for affektuttrykk, behovsuttrykk, eller en strategi for tilfredsstillelse av pasientenens emosjonelle eller relasjonelle behov. Det tenkes å ligge en mangelfull selvutvikling til grunn for at symptomet blir brukt til dette formålet. Med mangelfull selvutvikling menes en lav affekt- og behovsbevissthet, grunnet en affektfobi. Dette medfører en svekket evne til å være oppmerksom på, tolerere eller å uttrykke sine affekter og behov på en adaptiv måte. Etter gjennomgang av utviklingspsykologiske teorier om selvutvikling, tenkes det at fravær av affektiv inntoning, eller speilig, i tidlige relasjoner kan tenkes å være grunnlaget for den mangelfulle selvutviklingen. Som svar på problemstillingens andre del utarbeides det i oppgaven en alternativ behandlingsmodell for pasienter med CFS/ME. Med oppgavens forståelsesramme blir de kliniske implikasjonene at det nødvendige i terapi er selvutvikling via økt affekt- og behovsbevissthet, noe som skal gjøre symptomets funksjon overflødig. Ut fra diskusjon av de fire perspektivene konkluderes det med at en integrert behandlingsmodell med korttidsdynamisk terapi som rammeverk, kalt "Affekt- og behovsfokusert terapi", er et godt behandlingsalternativ for pasienter med CFS/ME. Oppgaven er teoretisk og bygger på en hypotese om symptomets funskjon. Det konkluderes derfor med at den alternative forståelsesramme for symptomet og behandlingsmodellen trenger å bli validert gjennom forskning. Oppgaven begrenser seg til fokus på kun ett perspektiv på en lidelse som anses som sammensatt. Den tenkes likevel å kunne bidra i forståelse og behandling av CFS/ME fordi det presenteres et alternativ som inkluderer viktige intrapsykiske faktorer som ikke blir fokusert på i andre terapimodeller for pasientgruppen. I tillegg er forståelsesrammen forenelig med at andre faktorer kan spille inn for utvikling og opprettholdelse av lidelsen. Den er også forenelig med et normaliseringsperspektiv hvor det ikke anses som betydningsfullt å skille klart mellom frisk, psykisk syk og somatisk syk.