Bowdlerizing Latin Love Elegy - Strategies of Translation from Marlowe to Loeb

Abstract

Avhandlingen er en studie av hvordan engelske oversettere har forholdt seg til materiale som potensielt kan oppfattes som moralsk støtende i sjangeren latinsk kjærlighetselegi. Sjangeren representeres av de romerske dikterne Properts og Tibull og Ovids verk Amores, og studien dekker oversettelser av dette materialet fra Christopher Marlowe på slutten av det sekstende århundre til den første runden med oversettelser i Loeb Classical Library tidlig i det tyvende århundre. Mens Marlowe viser seg å overdrive heller enn å nedtone umoralen i Ovids Amores, viser det seg at de fleste av de andre oversetterne som inngår i studien, bowdleriserer, som vil si at de finner måter å rense originalen på, slik Thomas Bowdler (1754-1825) gjorde i sin berømte familieutgave av Shakespeare. Basert på et nærstudium av de relevante delene av oversettelsene argumenterer avhandlingen for at de ulike strategiene for bowdlerisering som oversetterne bruker, kan inndeles i to hovedtyper. Den første er utelatelse, der oversetteren simpelthen velger å ikke oversette de problematiske delene. Den andre er transformering, der materialet blir oversatt, men endret på en måte som gjør det mindre støtende. Ledsagende analyse av oversetternes egne kommentarer, og av de synspunkter som kommer til uttrykk hos samtidige anmeldere og andre som skriver om oversettelsene, bekrefter at umoral var gjenstand for genuin bekymring, og at både oversetterne selv og deres lesere forholdt seg til praksisen med bowdlerisering.

Summary

The thesis is a study of how English translators have related to potentially morally offensive material in the genre of Latin love elegy. The genre is represented by the Roman poets Propertius and Tibullus and Ovid’s work Amores, and the study covers translations of this material from Christopher Marlowe in the late sixteenth century to the first run of the Loeb Classical Library series in the early twentieth century. While Marlowe is found to exaggerate rather than to downplay the immoralities of Ovid’s Amores, most of the translators included in the study are found to bowdlerize, which is to say that they find ways to purify their original, just as Thomas Bowdler (1754-1825) famously did in his family edition of Shakespeare. Based on close analysis of the relevant parts of the translations, the thesis argues that the various bowdlerizing strategies employed by translators can be divided into two main types. The first is omission, where the translator simply chooses not to translate the problematic parts. The second is transformation, where the material is translated, but changed in a way that makes it less offensive. Accompanying analysis of the translators’ own comments, as well as the concerns expressed by contemporary reviewers and others writing about the translations, confirms that the issue of immorality was a genuine concern, and that both the translators themselves and their readers related to the practice of bowdlerization.