Kulturmenneskets byrde og sykdommens velsignelse: Kan medisinsk utredning- og intervensjon ha en selvstendig funksjon, uavhengig av det kurative?

Abstract

Avhandlingens tema er hvorvidt enkelte helsetjenester, og særlig praksisen med tidlig diagnostikk, kan ha en tilleggsfunksjon utover det kurative, nemlig å lette det moderne menneskets eksistensielle utfordringer. Dette er i avhandlingen definert som kulturmenneskets ubehag.

Dette ubehaget er en tolkning av Sigmund Freuds oppfatning av at det enkelte individ (begrenset til de med vestlig kulturbakgrunn) opplever et eksistensielt ubehag som man på ulike måter forsøker å håndtere. Det er imidlertid mulig å overvinne dette ubehaget, men vi kan aldri bli lykkelige. Et annet perspektiv på kulturmenneskets muligheter for å leve i kulturen tar utgangspunkt i en tolkning av Friedrich Nietzsches litterære Zarathustra. Han mener å kunne gjøre seg fri og uavhengig av kulturens byrder, forutsatt at man har tilstrekkelig vilje til å gjøre det. Nietzsches begrep ”vilje til makt” er i avhandlingen tolket til å være kulturmenneskets potensial for å frigjøre seg fra det nevnte ubehaget, og begrepsfestet til å oppnå- og beholde autonomi.

Avhandlingen drøfter hvordan kulturmennesket kan leve med ubehaget ved å dempe det slik den Freudianske tolkningen foreslår, da ved å benytte seg av gitte helsetilbud. Forutsetningen for dette er imidlertid at man har tillit til medisinsk behandling, og ønsker å benytte seg av disse. All den tid behandlingen får den enkelte til å oppleve mindre ubehag, behøver den ikke være av klinisk betydning. Dette gjelder for eksempel mammografi for brystkreft, der det er uenighet om effekten av undersøkelsene. Hvis den enkelte erfarer at ubehaget lindres, kan det være begrunnelse nok til å opprettholde tilbudet.

Det er imidlertid ikke gitt at kulturmennesket per definisjon erfarer et ubehag, eller opplever omkostninger ved å leve i kulturen. Disse har heller ikke behov for lindrende midler, og de omtalte helsetjenester vil heller ikke ha noen betydning i så måte.

Det originale i avhandlingen er at bestemte helsetjenester blir vurdert ut fra andre hensyn enn tradisjonell diagnostikk og eventuelt behandling. Sentralt står derimot byrden ved å leve i kulturen, og helsetjenestens funksjon blant annet som symbol og rutinemessig tilbud og/eller handling.

Resonnementet og konklusjonen vil kunne ha praktisk betydning i det helsetiltak skal vurderes opprettholdt eller ikke, og i hvilken grad de skal prioriteres. Der det vil være uklarheter om den medisinske nytten av et tiltak, vil det kunne være andre hensyn som forsvarer praksisen, slik som å lette kulturmenneskets eksistens. Dette vil så kunne være med på å legge føringer når helsetilbud og prioriteringsspørsmål i helsetjenesten skal drøftes, både på lokalt, medisinsk og politisk plan.