Sleep disturbance: Clinical significance in mental health care and cognitive factors

Abstract

Omkring en av ti nordmenn lider av kronisk søvnforstyrrelse. Flere studier har vist at individer som blir rammet av dette har høyere risiko for flere negative hendelser slik som utvikling av andre psykiske lidelser, mer fravær fra jobb og høyere risiko for sykemelding og uføretrygd. På grunn av den hyppige forekomsten og de negative konsekvensene for både individene som lider av søvnforstyrrelse og for samfunnet har folkehelseinstituttet fremsatt at kronisk søvnforstyrrelse er ett av hovedsatsningsområdene for å forbedre folkehelsen.

Et premiss for at pasienter skal få behandling for søvnforstyrrelse er at behandler oppdager problemet og diagnostiserer problemet. I denne avhandlingen har det blitt vist at søvnforstyrrelse er svært utbredt blant pasienter som er i behandling i psykisk helsevern, men at det sjelden blir oppdaget av behandlere og søvnforstyrrelse blir så godt som aldri diagnostisert. Tidligere forskning har vist at det ikke er tilstrekkelig fokus på søvn og søvnforstyrrelse på medisinstudier og ved psykologutdannelser. Funnene fra denne avhandlingen antyder at det manglende fokuset på søvn i utdannelsen av helsepersonell gir seg utslag i mangelfullt fokus på dette i behandling også.

Et spørsmål som oppstår fra dette funnet er om en burde ha større fokus på søvnforstyrrelser innen psykisk helsevern eller om det bør sees på som en del av den eksisterende psykiske lidelsen. Det er mulig at søvnforstyrrelser ikke medfører ekstra problemer for denne gruppen pasienter som allerede er preget av lavt funksjonsnivå og ofte alvorlig psykisk lidelse. Data fra denne avhandlingen viser økende grad av søvnforstyrrelse er assosiert med lavere livskvalitet, høyere symptomtrykk, mer alvorlig sykdom, lavere funksjonsnivå og mindre hjelp av behandlingen i psykisk helsevern. Dette ble funnet uavhengig av hvor lenge pasientene hadde vært i behandling, om de var innlagte eller polikliniske pasienter og uavhengig av hvilken primær psykisk lidelse de hadde. I denne avhandlingen har det blitt lagt vekt på å tolke disse funnene i lys av eksisterende forskning på resultatene en kan få av å gi spesifikk behandling for søvnforstyrrelse hos pasienter med psykiske lidelser. Det virker sannsynlig at dette ikke bare forbedrer søvnkvaliteten til pasientene, men at det også kan bidra til mindre depresjon, angst, vrangforestillinger og mareritt. Det er dermed mulig at søvnforstyrrelse kan sees på som et selvstendig klinisk fenomen heller enn en følgetilstand av det å ha en psykisk lidelse.

Selv om en vet mye om kognitive faktorer som er typiske for pasienter med søvnforstyrrelse, er det fortsatt behov for forslag på nye faktorer som er med på å opprettholde lidelsen og som dermed kan bidra til større forståelse av lidelsen. Tidligere har en fokusert mye på at bekymring før en sovner bidrar til søvnforstyrrelse. I denne avhandlingen har det blitt utviklet og testet et spørreskjema som måler bekymringer på dagtid. Funnene viser at det er en tydelig sammenheng mellom hvor mye en bekymrer seg i løpet av dagen og hvor store søvnvansker en har om kvelden, selv etter at en kontrollerer for bekymring før en sovner. Dette er i tråd med annen forskning som viser at søvnforstyrrelse ikke bare er et nattproblem, men også et problem på dagtid, og at å fokusere på disse prosessene som foregår om dagen kan gi øket behandlingseffekt.