Embodying Kupu and Ringaringa in Kapa Haka: Cross-disciplinary perspectives on Māori performing arts

Abstract

Kapa Haka (Māori scenekunst) spiller en viktig rolle i livene til mange mennesker nasjonalt i Aotearoa New Zealand, og andre steder i verden. Kapa Haka artikulerer tradisjon og innovasjon, og er en sosial og kulturell møteplass. Statlige og ikke-statlige organisasjoner i Aotearoa New Zealand har nylig fokusert på fordelene med Kapa Haka med Ngā Hua a Tāne Rore, en rapport fra 2014 som kartlegger forskning som er gjort på Kapa Haka. Rapporten konkluderer med at Kapa Haka er undervurdert og det er store mangler på dette feltet, og retter søkelys på kulturelle, sosiale og økonomiske aspekter ved Kapa Haka som kan undersøkes. Denne oppgaven utforsker en rekke av rapportens kulturelle og sosiale temaer, gjennom å fokusere på læring av språket te reo Māori (Māori sitt språk) og kunnskap om Māori kultur. Jeg har en tverrfaglig teoretisk tilnærming til Kapa Haka hvor feltene etnomusikologi, choreomusicology og embodied music cognition benyttes for å oppnå nye perspektiver på Kapa Haka. Dette bidrar også til de angitte tverrfaglige feltene. Med autoetnografisk metode beskriver jeg utøving, øvingsstrategier, sosiale interaksjoner og hvordan disse påvirker læringsprosesser i Kapa Haka. Jeg reflekterer også over min egen posisjon som "ikke-ufolkelig", og etiske implikasjoner som følger med det å forske på et emne som angår urfolk. Māori forskere har utviklet sine egne metodologier og etablert egne agendaer for forskning, og disse utfordrer vestlige forskningskonvensjoner. Oppgaven experimenterer dermed med å knytte metodologier og teorier sammen. Utfordringen med et slikt prosjekt ligger i oversettelse av språk og til og med ontologier, men dette passer med hva Kapa Haka er; en utøvende praksis som bærer både vestlige musikktradisjoner og Māori tradisjoner.

Kapa Haka (Māori performing arts) plays a vital role in the lives of many people in Aotearoa New Zealand, and also overseas. It articulates tradition and innovation and is a way for people to connect socially and culturally. Government and non-government institutions in Aotearoa New Zealand have recently focused on the benefits of Kapa Haka, notably with the 2014 Ngā Hua a Tāne Rore report. The report claimed Kapa Haka was undervalued and insufficiently documented, and called for more attention towards cultural, social and economic research projects on Kapa Haka. This thesis explores many of its themes and agendas concerning cultural and social aspects, by focusing on learning knowledge of Māori culture and te reo Māori (the Māori language) through performing Kapa Haka in London. I adopt a cross-disciplinary approach drawing on fields of ethnomusicology, choreomusicology and embodied music cognition as theories, particularly theories attempting to gain new perspectives on the praxis as well as the disciplines themselves. Through autoethnography, I describe performance, rehearsal strategies, social interactions, and how they affect learning processes in Kapa Haka. As a non-Indigenous researcher, I reflect upon the ethical implications for research conducted on an Indigenous topic. Māori have developed their research methodologies and agendas, ultimately challenging the enquiry of Western research on Māori and Māori issues. Thus, this thesis is an experiment in its attempt to bridge methodologies and theories. While issues concerning the translation of language and even ontologies may arise, such an endeavour resonates with what Kapa Haka is; a performing praxis embodying both Western traditions (of music) and Māori traditions.