Performativ objektalitet – Manifest som appropriasjon

Abstract

Denne masteroppgaven tar utgangspunkt i en rekke dada-produksjoner fra tidlig 1900-tallet, og undersøker hvordan manifester, opprinnelig en litterær sjanger, behandles og transformeres. «Manifest som appropriasjon» kommer til uttrykk i dada’s utallige kombinasjoner av approprierte manifester, fotografier og ting. I denne oppgaven forståes ikke manifestet-produksjonene som et (litterært) verk, men fra et performativt perspektiv som metode – som «manifestantiske» og performative produksjoner. Sjangeroverskridelsen til stede ved disse produksjonene drøftes med utgangspunkt i Jacques Rancières reformulerte estetikkbegrep, som fremmer produksjonenes uavgrensede karakter og handlingspotensiale. Videre drøfter jeg om Giorgio Agambens teorier om «potenza destituente» kan kaste et lys over produksjonenes forhold til verk, og spør om appropriasjonen av manifestet kan forståes som destituering av verk (av-verking) og det som tradisjonelt forbindes med verksbegrepet. Hans teorier utgjør også grunnlaget for refleksjoner om det «manifestantiske» via appropriasjon som fremsettelse av en umulighet til verk – et vitnemål om en uttrykkskrise i kunsten.

This master's thesis is centered around early 20th-century dada-productions and examines how manifestos, originally a literary genre, are treated and transformed. «Manifesto as appropriation» is expressed in dada's countless combinations of appropriated manifestos, photographs and things. In this thesis, the manifesto productions are not understood as a (literary) work, but from a performative methodical perspective – as «manifestantische» (manifestary) and performative productions. The genre transgression present in these productions is discussed on the basis of Jacques Rancière's concept of aesthetic, which promotes the undefined character and potential for action in the productions capacity to act. Furthermore, I discuss how Giorgio Agamben's theories of «potenza destituente» can shed light on the dada-production’s relation to «works» (oeuvres), and ask whether the appropriation of the manifesto can be understood as destitution of works (dèsoeuvrement) and what is traditionally associated with the concept of art. His theories also form the basis for my reflections on the «manifestary» through appropriation as the imposition of an impossibility of the creating art – a testimony of an expression crisis in relation to the concept of art.