How "soft" is soft funding? - An explorative study of legitimacy in public financing

Abstract

Unge teknologiselskaper møter utfordringer ved å være små og nye, og med lite å vise til av teknologisk, organisasjonsmessig eller markedsmessig utvikling, blir det å sikre finansiering fra det offentlige virkemiddelapparatet en utfordrende øvelse i å bygge legitimitet. Under forhold preget av informasjonsasymmetri har søknadsskrivere mange ulike mekanismer de kan bruke for å øke sine sjanser for suksess i konkurransen om offentlig finansiering. Ved å ta perspektivet til etterspørselssiden og følge fire norske nye teknologibaserte selskaper med høye suksessrater i det offentlige virkemiddelsystemet kan vi beskrive disse selskapenes oppførsel og motivasjoner som fører til verdifull innsikt i potensielle svakheter og sårbarheter i ulike måter å strukturere offentlige virkemidler for innovasjon og nyskaping. I denne oppgaven introduserer vi et teoretisk rammeverk for å beskrive hvordan selskaper tilegner seg og opprettholder legitimitet under informasjonsasymmetriske forhold i kontekst av søknader til offentlige støtteordninger. Våre funn leder oss til å foreslå fire generaliserte observasjoner om hvordan nye teknologibaserte selskaper kan maksimere sine sjanser for suksess i det offentlige virkemiddelapparatet. Vi finner at suksessfulle søknadsskrivere tilegner seg legitimitet ved hjelp av regulative, kognitive, normative og proksimale legititmitetsbyggende virkemidler, med intensjon om at disse virkemidlene plukkes opp av deres publikum, evaluatorer, som signaler av legitimitet. Disse legitimitetsbyggende virkemidlene baseres vanligvis på informasjon om selskapet og dets tilknyttede miljø, men selskaper demonstrerer også opportunistisk oppførsel ved å utnytte informasjonsasymmetriske forhold ved å manipulere påstander og informasjon, vel vitende om at evaluatorene har begrensede muligheter for å ettergå disse påstandene utenom informasjonen som eksisterer i selve søknadsteksten. Vi knytter funnene våre til mekanismer og strukturer i offentlige støtteordninger som påvirker i hvilken grad offentlige finansieringsinstitusjoner gjør seg mottakelige for denne opportunistiske og til tider uønskede oppførselen. Våre funn indikerer at offentlige støtteprogrammer med ett-trinns vurdering, virkemidler med høy grad av støtteintensitet, samt programmer med uendelig antall tillatte forsøk er ekstra sårbarhetene for ovennevnte opportunistiske oppførsel blant søknadsmassen, og at slike programmer bør ta ekstra hensyn til mulighetsrommet deres søkere har for å påvirke deres vurderinger. Ved å ta perspektivet til etterspørselssiden i det offentlige virkemiddelapparatet og følge et utvalg av suksessfulle søkere som har maksimering av offentlig støtte som sin sentrale finansieringsstrategi presenterer vi en alternativ innfallsvinkel til forskning på design av offentlige virkemidler. Det endelige målet med denne forskningen er å føre til høyere økonomisk og sosial samfunnsmessig avkastning fra investeringer i offentlige innovasjonsvirkemidler gjennom mer effektiv teknologioverføring mellom akademia og industri, samt realisering av nye teknologier som kan forbedre vår velferd og livskvalitet.

As nascent ventures face liabilities of newness and smallness, securing grant financing from the public financing system becomes an exercise in building and maintaining legitimacy for their grant proposals. Under conditions of informational asymmetries, grant proposal writers have several mechanisms at their disposal which they can use to maximise their chances for success in public grant competitions. By taking the demand-side perspective and following four Norwegian NTBFs with high success rates in the public financing system, we are able to describe firm-level behaviour and motivations which yield valuable insights into potential weaknesses and vulnerabilities in different designs of public financing schemes. In this thesis, we introduce a theoretical framework for describing legitimacy attainment in public financing under conditions of information asymmetry in the context of grant proposals. Our findings lead us to propose four generalised propositions regarding how NTBFs work to maximise their chances for success in the public financing system. We find that successful proposal writers attain legitimacy for their proposals using cognitive, regulatory, normative and proximal legitimacy-building devices, with the intention that these devices are picked up by their audience, grant evaluators, as signals of legitimacy. These legitimacy-building devices are usually drawn from information about the firm and its environment, but firms also demonstrate opportunistic behaviour by exploiting conditions of information asymmetries to manipulate claims and information, knowing that grant evaluators are limited in their ability to scrutinise claims past the information contained in the grant application deliverance.

We connect our findings to mechanisms and structures in grant financing that influence how susceptible grant agencies are to these opportunistic and sometimes adverse behaviours. Our findings suggest that grant programmes with single-staged screening processes, high public funding intensities or unlimited eligible grant submission attempts should take extra care to familiarise themselves with the potential vulnerabilities, heuristics and biases they are exposing themselves to in their assessments of potential grantees. By taking the demand-side perspective of grant applicants pursing opportunities in the public financing system exhaustively, our research presents an alternative avenue for research into effective designs of public financing systems, with the ultimate goal of yielding higher societal returns, both economically and socially, through more effective technology transfer between academia and industry and realisation of new technologies that enhance our quality of life.