Bærekraftige hytter

Abstract

I dag bygges hytter både større og tettere enn før, og de siste 20 årene har det i gjennomsnitt blitt registrert nesten 5000 nye hytter hvert år. Forenklede beregninger i introduksjonen av denne oppgaven viser at det arealet som hvert år brukes til nye hytter tilsvarer en vindmøllepark med en installert effekt på 200 MW. Et arealbruk jeg anser som betydelig. Over halvparten av denne hyttebyggingen skjer nå i innlandskommuner og i nærheten av, eller i, attraktive fjellområder. Der motiveres mange til å kjøpe hytte av muligheten til å gå tur i den hittil «urørte» naturen, men med videre hytteutbygging er det ikke sikkert denne naturen forblir urørt. Økt arealbruk er ikke bare en trussel for vår mulighet til å oppleve «urørt» natur, den er også en viktig driver bak biodiversitetstap. Denne oppgaven skal da finne ut hvordan nye måter å tenke hytte på, nye hyttekonsept, kan være med på å redusere både et lokalt biodiversitetstap (gjennom en mer arealeffektiv hyttebygging) og et globalt biodiversitetstap (gjennom reduserte klimagassutslipp). Analysen er gjennomført ved at jeg har benyttet meg av LCA (livsløpsvurdering) og dataprogrammet SimaPro. Her har jeg bygd opp en modell for det å være hyttebruker som inkluderer både den fysiske hytta (materialer), det direkte arealbruket hytta har gjennom reguleringsplaner (direkte arealbruk), transporten av hyttebrukere til og fra hytta (transport) og energibruken på selve hytta (energi). Ved hjelp av ReCiPe har jeg med dette sett på biodiversitetstapet med fokus på arealbruk og global oppvarming som de viktigste driverne. Den funksjonelle enheten er satt til persondøgn (antall døgn hytta er i bruk ganger hvor mange som bruker den det døgnet). Ut fra dette har jeg modellert tre forskjellige hyttetyper; tradisjonshytta, seterhytta og urbanhytta. Tradisjonshytta skal representere hytta slik den bygges i dag, i hyttefelt med høy standard og komfort. Seterhytta skal bygges mindre og tettere med tilrettelegging for større grad av kollektivtransport og ulike delingsløsninger. Urbanhytta skal være et leilighetskompleks i et tettsted hvor mulighetene for kollektivtransport er enda større og hvor det kan bli naturlig at hytta brukes til flere formål enn kun hytteferier. Både seter- og urbanhytta er hyttekonsept som springer ut fra prosjektet «Grønn fjellhageby» eid av «Nasjonalparken næringshage» og er kun tenkte, og ikke realiserte, hyttekonsept. Resultatene av LCA-en viser tydelig at tradisjonshytta slik jeg har definert den kan forbedres ved å tenke nytt om hvordan en hytte bygges og brukes. Både seter- og urbanhytta kommer bedre ut både med tanke på arealbruk, klimagassutslipp og biodiversitetstap. Det er allikevel en del antagelser som gjør at bildet er mer nyansert. Spesielt viktig er det hvor ofte, og hvor lenge av gangen, de ulike hyttetypene brukes. Jeg har antatt at en gjennomsnittlig hyttetur er på tre døgn for alle de tre hyttetypene, og at tradisjonshytta brukes i 57 døgn pr. år, seterhytta i 140 døgn pr. år og urbanhytta i 300 døgn pr. år. Jeg setter også antallet bruksdøgn likt for alle tre hyttetypene (100 døgn pr. år), noe som tydelig endrer effektene fra materialbruken og det direkte arealbruket. Jeg endrer også lengden på oppholdet fra tre til syv døgn, noe som påvirker effektene fra transporten. De konkrete tiltakene som ellers reduserer biodiversitetstapet fra hytta er først at de bygges tettere, deretter at transportvanene til og fra hytta endres og til slutt å bruke minst mulig ved til oppvarming. Dette siste tiltaket er relevant fordi et redusert vedforbruk reduserer arealbruket knyttet til skogbruk, men det er et tiltak som også vil problematiseres gjennom andre fordeler med ved framfor elektrisitet. Hvorvidt antall arter er den beste måten å måle biodiversitet på er noe som problematiseres og diskuteres. En annen innvendig mot analysen er at den antar at en videre utbygging av norsk natur i utgangspunktet er ønskelig. Dette gjør den gjennom å sette den funksjonelle enheten til persondøgn slik at økt bruk, og dermed økt total transport er fordelaktig framfor redusert bruk. En tredje innvending, som også er den største, kommer fra sammenligningen med andre tilgrensende studier hvor resultatene mine blir veldig små i forhold. Både for arealbruk og klimagassutslipp er forskjellene såpass store at det er stor sannsynlighet for at det totale biodiversitetstapet jeg kommer fram til egentlig er større. Modellen er derfor ikke perfekt, men den generelle konklusjonen om at måten vi bygger hytter på i dag har et forbedringspotensial når det kommer til å redusere biodiversitetstap påvirkes ikke av dette.

Today, Norwegian cottages are built larger and closer to each other than ever before and looking at the past 20 years there has been registered in average almost 5000 new cottages each year. Simplified calculations I have done show that the land use of these 5000 cottages is about the same size as a 200 MW windmill farm. A considerable amount of land use. More than half of the newly built cottages are localized inland, in rural communities close to mountain areas with god opportunities for hiking. Which again is the main motivation for people wanting to buy cabins. The challenge is what will happen to these mountain areas and hiking opportunities if a large number of cabins continues to be built. The increased land use will then not only be a threat to our possibility to utilize nature for recreational activities, but also a threat to biodiversity. The objective of this report is therefor to see how new ways to build and use cabins will affect biodiversity, both locally (trough reduced land use) and globally (trough reduced greenhouse gas emissions). The methodology used in this study is LCA (life cycle analysis) and the digital tool SimaPro. With this I have built a model representing a cabin-user and included the building (materials), the direct land use represented by documents from the public sector (direct land use), the transport of people to and from the cabin (transport) and the energy used when being at the cabin (energy). The LCIA (life cycle impact assessment) method used is the ReCiPe where I have focused mainly on the different types of midpoint categories for “land use”, and the one midpoint category for “greenhouse gas emissions”. The functional unit of the study is “persondays” (how many days a year the cabin is used, times how many who uses it each day). With this as a background, I have modelled three types of cabins; “tradisjonshytta” (the traditional cabin), “seterhytta” (the summer-mountain-pasture-cabin) and “urbanhytta” (the urban cabin). “Tradisjonshytta” represents how cabins are built today, in cabin-villages with a high level of comfort. “Seterhytta” is built in a similar type of cabin-village, but even closer to each other and with smaller units. There is also an increased attention towards sharing facilities and a change in the mode of transportation towards bus. “Urbanhytta” is supposed to be an apartment block built close to a rural center where the attention towards sharing facilities and public transportation are even strengthened. The “urbanhytte” is also supposed to facilitate different uses of the cabin than only holiday-visits. Both “seterhytta” and “urbanhytta” are concepts that originate from a project by “Nasjonalparken næringshage” called “Grønn fjellhageby” (green mountain village) and are thus not realized as actual buildings. The results from the LCA show a considerable possibility for reducing the loss of biodiversity by changing the way we build and use cabins. Both “seter-“ and “urbanhytta” performs better in all of the three categories; land use, greenhouse gas emissions and loss of biodiversity. The model still has some assumptions that alter the results, especially how often, and for how long, each cabin is used. I have assumed that each cabin is used for three days in each trip, and that the total amount of days at the cabin during the year is 57 for “tradisjonshytta”, 140 for “seterhytta” and 300 for “urbanhytta”. But I also change these numbers from three to seven for the length of the stay, and from the base case to 100 for the total number of days the cabin is used each year. The other things that could be done to reduce the loss of biodiversity is firstly to build more area efficient cabin villages, secondly to change the transport mode towards public transport and thirdly to reduce the use of wood as source of heating. This third point about the use of wood will also be discussed as there are other aspects that would favor wood compared to other alternatives as energy supply. An important thing to discuss in connection with this study is how to measure biodiversity. I indicate that there might be ways that in theory are better than the number of species in an area, but in practice is too hard to implement. Another important discussion is if we really want new cabins in Norwegian nature, or if we should stop building altogether. The study assumes that a continued development of cabin-villages is wanted, and favors through the functional unit cabins that are used often to cabins that are used more seldom. Even though cabins that are used more also generate more emissions from transport. A third important discussion, which also might be the most important one, is the comparison to other somewhat equal studies. Both the greenhouse gas and the land use midpoints are considerably larger for other studies than they are for mine. This makes me think that the total biodiversity might be even larger than what I have found, but that the general conclusion that the way we build and use cottages today can be improved, stays strong.