| dc.description.abstract | I bygda Haltdalen eksisterer det, og har historisk eksistert en festkultur som involverer sosiale sammenkomster hvor folk på tvers av generasjoner og sosiale miljø møtes for å ha det artig. At det ennå eksister en slik festkultur med levende musikk og pardans for en bygds innbyggere på tvers av generasjoner i dagens globaliserte Norge kan betraktes som eksotisk. I hjertet av denne festkulturen er interaksjoner mellom musikken og dansen i skjæringspunktet mellom det som ofte blir kalt trønderrock, danseband, gammeldans og folkedans/tradisjonsdans. Siri Mæland har forsket på kontinuiteten av denne festkulturen gjennom årene 2012-2015. Hun har lagt vekt på vanlige innbyggernes kunnskap-i-dansing , og hvordan de er intensjonelt og emosjonelt involvert i denne danseaktiviteten med sine naboer og kjenninger fra bygda. Gjennom doktorgradsavhandlingen viser Mæland hvordan det å mestre de praktiske ferdighetene i den sosiale pardansen (felles rytme- og pardansforståelse) forener glede, kunnskap, kreativitet og koreografi. Hennes doktorgradsavhandling er nyskapende når det gjelder metode, en demonstrasjon av hvordan formelle analyser og erfaringsbaserte perspektiv kan gå hånd i hånd. Dette er et originalt bidrag til danseforskningen, substansielt og potensielt svært produktiv i å foreslå nye metoder for å utforske praktisk kunnskap. Doktorgradsavhandlingen er et betydningsfullt bidrag til å forstå nordiske dansepraksiser, og dermed også til kulturforskningen generelt.
Mæland viser i hennes doktorgradsavhandling at bygdefesten sørger for videreføring av dansetradisjoner som som sving, pols, og vals (gammeldans). Hun viser at “festdanserne”, hvis kunnskap-i-dansing fortsetter å vokse gjennom danseaktiviten på festene, kan utvikle både utsøkte danseferdigheter og musikalsk forståelse på høyt nivå. Innenfor rammeverket av gjenkjennelige danseformer gjør kompetente dansere bevisste korrigeringer. Ved å ta fordel av musikalske, praktiske og koreografiske muligheter i samarbeid med dansepartneren, varierer, improviserer og perfeksjonerer de danseteknikken og skaper emosjonelle muligheter, fantastiske øyeblikk, øyeblikkskunst som forsterkes ved å bli gjenskapt om og om igjen på det sosiale dansegulvet.
Mæland gir med dette også et bidrag til kulturforskningen i det hun forsker på kulturell praksis som sjelden er omtalt i forskning eller det offentlig ordskifte, en praksis med lav status i kultur-hierarkiet. I hennes undersøkelse av bygdefestkulturen hevder Mæland at gleden og nytelsen ved å feste er basert på prinsippet av delte multi-sansende erfaringer (et lyd- og bevegelsesfellesskap) av personer som blir sosialt engasjert sammen med andre personer i sin egen bygd, et lykke-rus fellesskap. Mæland føyer seg her inn i en akademisk forskningstradisjon som undersøker og tar på alvor gleden og velværet som en viktig del av menneskers liv. Hun konkluderer derfor med at bygdefestkulturen slik hun ble kjent med den i Haltdalen ikke bør bli definert som lavtstående og ukultivert (smakløs og rølpete), men som en viktig faktor for eksistensen av et sunt bygdeliv, og for individuelt velvære. Folk trenger en «time out» fra hverdagslivet. Festing og dansing er en måte å få utspring for disse behovene, ikke ved å være passive konsumenter, men at folk selv aktivt tar del i å skape deres sosiale gledes-felleskap på tvers av generasjoner, familier og yrker. | nb_NO |
